Knut Schreiner er fast musikkspaltist i Ytring på radio og nett.
Hvert år kårer Oxford Dictionary «årets nyord». I år falt valget på adjektivet post-truth.
Post-truth er et vidtfavnende begrep, som peker på ulike omstendigheter der fakta får mindre betydning når det gjelder å forme opinionen, og det å bekrefte følelsene og de eksisterende oppfatningene i befolkningen desto viktigere.
Begrepet har eksistert en stund, men i lys av årets valgsjokk i USA og England, har bruken og relevansen av begrepet skutt i været.
Her hjemme kalles det postfaktasamfunnet. Det oppsummerer det mange opplever som ny tidsalder i politisk debatt og media. Stikkord er framveksten av sosiale medier og hvordan moderne, klikkdrevet nyhetsjournalistikk fungerer på nett.
Donald Trump kunne komme med løgn på løgn, uten at det svekket ham i kampen om å vinne verdens mektigste posisjon. Hans tilhengere forstod det bare som en mann som klarte å utfordre elitenes hegemoni.
Og i høst ble begrepet ytterligere aktuelt, med nyheten om såkalt falske nyheter, som kunne ha påvirket valgresultatet i USA.
En del av fenomenet handler om at hvordan visse utsagn repeteres jevnlig, inntil de fester det seg i offentligheten som et etablert narrativ. Selv om det blir tilbakevist av faktasjekkerne. For de med makt, er de som eier narrativet.
«Storbritannia gir 350 millioner pund til EU hver uke», sa Brexit-tilhengerne i britenes EU-avstemming. «Kjeltringen Hillary!» Sa Donald Trump, selv om etterforskningen ikke ga noe grunnlag for det.
Hvorvidt det postfaktuelle samfunnet er et demokratisk problem eller ei, har vært en av årets sentrale intellektuelle debatter.
Stridens kjerne er om vi lever i en demokratisk gullalder, eller om det er tvert om – at demokratiet er truet, fordi sannheten drukner i virale nyheter og taper i en ny medieøkonomi på internetts premisser.
Sannheten har blitt relativ. Internett gir oss tilgang på all verdens viten, men vi blir ikke klokere, sier kritikere av postfaktasamfunnet.
Fordi der det tidligere kun var ledere og eksperter som fikk taletid, og verden kunne sorteres i klare virkelighetsframstillinger, er vi i dag overlatt til algoritmer, der ulike sannheter vokser seg store i adskilte ekko kamre.
Man har beveget seg fra en dannet offentlighet til kommentarfeltets digitale pøbelvelde, hevder noen.
Andre mener at det er et begrep konstruert av elitene, for å devaluere folkets meninger.
Eksperter har pekt på hvordan hver tidsperiode har vært en kulturpessimisme hos elitene, som bekymrer seg for massen og ser tilbake og tenker at det var bedre før.
Såkalte ekkokamre kan forstås som en moderne versjon av den gamle partipressen. Det nye nå, er at elitenes monopol på å framstille virkeligheten er gått tapt. Aldri i historien har så mange stemmer sluppet til.
Det er heller ikke noe nytt i at politikere lyver eller at media forvrenger virkeligheten, selv om vi forbinder det med udemokratiske nasjoner. Å overbevise på det emosjonelle plan, er en del av retorikkens grunnleggende bestanddeler.
I et større perspektiv kan det postfaktuelle samfunnet forstås som en politisk manifestasjon av det vi har sett med enkeltindividets identitet i den digitale tidsalder. På sosiale medier er det overflaten som teller, det er hvordan noe framstår, som er sannheten. Masken har blitt ansiktet.
Gi meg noe sannhet, bare gi meg sannheten, sang John Lennon i 1971.
Det var en helt annen tid, og den gangen var det president Nixon som ikke fortalte sannheten. Det var også en tid der frontene mellom høyre og venstre siden i politikken var langt mer steile enn de er i dag.
Denne uka var det for øvrig 36 år siden Lennon ble skutt utenfor sitt hjem i New York.
På selve dagen, 8. desember, la enken Yoko Ono ut et bilde på Facebook av Lennons blodige briller fra den tragiske dagen. Hun brukte anledningen til å appellere om strengere våpenlover i USA – et land der 90 mennesker daglig mister livet på grunn av skytevåpen.
I kommentarfeltet oppstod debatten om hva som egentlig er sant.
Lennons tilhengere vil hevde at det var en pistol som tok livet av den geniale musikeren.
Våpenorganisasjonen NRA, for øvrig en viktig støttespiller for Donald Trump, vil hevde at det ikke var våpenet, men en gal person som drepte ham.
Hver uke kobler Knut Schreiner musikk med politikk og aktualiteter i Ytring på P2 søndag kl. 11. Dette innslaget ble sendt den 16.10.16. Schreiner er musikkredaktør i Tidal, musiker (kjent fra band som Kåre and the Cavemen, Euroboys, Turboneger) og kultursosiolog.
