Triviallitteraturens triumf

Det lyder som en gammel skillingsvise: Et jentebarn blir misbrukt av sin far. Familien tror henne ikke, og hun blir snytt for sin del av farsarven.

Er det hakket for banalt for en moderne leser? Hva med denne historien, da: En mann mister kona si til en annen mann. Han kommer ikke over det, men går i oppløsning av grublerier.

Dette er i grove trekk handlingen i de to romanene som har dominert høstens store litteraturdebatt: Vigdis Hjorths «Arv og miljø» og Geir Gulliksens «Historie om et ekteskap».

Bøkene følger mønstre vi kjenner fra utallige kioskromaner: Private skjebner med altoppslukende følelser og dramatiske beretninger om overgrep, kjærlighet, svik og tap. Underlig nok har kritikerne hovedsakelig interessert seg for om historiene er selvopplevde.

Fortellingene i hovedstrømmen av norsk skjønnlitteratur fortoner seg oftere enn ikke som klisjéfylte operasusjetter: Banale historier om personlig lykke og ulykke; historier som bare kan reddes av musikaliteten i fremføringen.

Og det skal norske forfattere ha: Selv om de i mangt er perspektivløse navlebeskuere, er de språklig sterke. Men hvorfor er det sin egen navlelo de insisterer på å fylle lesernes ører og øyne med? Hvorfor er det nesten ingen forfattere som tar for seg virkeligheten utenfor navlen? Er de uvitende, eller rett og slett uinteresserte?

• Les mer: Kommentar: Hva med litt folkeskikk?

Hvor er fablene?

Hvorfor er det ingen som bruker sitt dikteriske talent til å trylle frem fabler om kløften mellom kapitalisme og demokrati? Om klimakrise? Migrasjon? Kunstig intelligens? Utenomjordisk liv?

For oss vanlig opplyste virker det som om det store flertallet av forfattere ser det som sin oppgave å lokke leserne bort fra verden og inn i et univers der private følelser er det eneste som betyr noe. Parnasset kolporterer stilsikker triviallitteratur, men triviallitteratur like fullt.

Hvordan endte nasjonens skarpeste iakttagere av menneskets vilkår i det tjueførste århundre i denne snevre bakevja?

Aristoteles stilte opp som et krav til diktekunsten at karakterene skulle være bedre mennesker enn gjennomsnittet. Så sent som et par tusen år senere fastholdt de franske klassisistene at hovedpersonene i et drama måtte være kongelige eller adelige. Og kanskje var det nettopp der det glapp?

Hvor er det store perspektivet?

Aristoteles kan ha ment (fragmentene fra ”Poetikken” er gjenstand for tolkning) at diktekunsten skulle handle om personer som var «larger than life», personer som var hevet over trivialiteter og derfor kunne belyse tilværelsen i et større perspektiv. Uansett, de adelige skjønnåndene ved europeiske hoff tok synspunktet til inntekt for at kunsten skulle handle om de materielt bedrestilte klasser, det ville si dem selv.

Det kan se ut som om litteraturen med dette hadde blitt en identitetsmarkør i større grad enn en erkjennelsesvei. Litteraturen handlet mindre og mindre om de store spørsmål, og da borgerskapet vokste fram som den førende klassen, ble dramaet som sjanger fortrengt av romanen. Romanens jevne flyt er da også unektelig bedre egnet til å speile borgerskapets prosaiske ritualer.

På tross av dette skildrer de fortellingene som har blitt stående, i påfallende stor grad dikteriske universer hinsides all hverdagsrealisme. Blant de største litterære klassikerne finner vi visjonær idélitteratur som «Gullivers reiser», «Dr. Jekyll og Mr. Hyde», «Frankensteins monster», «En verdensomseiling under havet» og «Keiserens nye klær». De selvbekreftende tretten-på-dusinet-historiene ble fort glemt.

Gi friske innfallsvinkler til tilværelsen

Med andre ord, det fins en kilde til fornyelse: Den litteraturen som samtidens etablissement gjerne ser ned på som underlødig og triviell, nettopp fordi den tar i bruk fabulerende fantasi for å sette problemene under debatt.

Kall det fabelprosa, eventyr, science fiction eller røverromaner. Det vi snakker om er en litterær teknikk for å gi leseren friske innfallsvinkler til tilværelsen. Historier fulle av fantasiflukt og tankeeksperimenter, teknologi, politikk og moralske dilemmaer.

Mens det lukkede litterære kretsløpet har kommet til et punkt hvor det sliter med å være relevant for andre enn seg selv, har eventyret levd videre i pocketutgaver med glorete omslag.

Fremtiden tilhører fortellinger som er nysgjerrige på verden. Skal man legge beslag på folks tid til å lese, er det ikke nok å tilby introspektiv gjenkjennelse i high-end ukebladromaner. Leserne er ikke seg selv nok. De fortjener bedre enn gamle klisjeer i sofistikert innpakning.

FØLG DEBATTEN: Facebook og Twitter