For 64 år siden i dag, litt utpå morgenkvisten, våknet den 20 år gamle østerdølen Asgeir Dølplads til alpemusikk utenfor vinduet sitt på Post Hotell i Partenkirchen.
Dagen før, under prøvehoppingen, hadde han tippet rundt i lufta og slått seg både gul og blå.
«I kveld kan du bare feste. Vær oppe så lenge du vil,» var beskjeden han fikk av den norske lederen, Alf Hvam.
Som læregutt på hoppukelaget var det ingen som trodde på unge Dølplads. Men litt moro måtte han jo få på sin første nyttårsaften utenlands.
Hoppukedebutanten tok sjefen på ordet, og feiret nyttårsaften som bare en østerdøl kan. Først ved firetida om morgenen takket han for dansen. Da var han myk og fin igjen i kroppen etter fallet, og følte seg i superform.
Etter noen timers søvn, en rask dusj og frokost med biffstek og speilegg, var han klar for den første tysk/østerrikske hoppuka.
Det som skjedde videre 1. nyttårsdag 1953 i Olympiabakken i Garmisch, var det ingen norske pressefolk som fikk med seg. Første gang Dølplads snakket med norsk presse etter den historiske seieren, var han vel hjemme igjen i Østerdalen.
Derimot var det filmopptak fra rennet, som ble sendt i USA og på kinoer rundt omkring i Tyskland. Der kunne publikum se at Dølplads og tryslingen Halvor Næs var helt likt etter førstehoppet, og at den unge østerdølen tok en historisk seier med et kjempehopp på 81 meter i andre omgang.
Som premier vanket det både en kjempepokal, godt egnet til å ha champagne i, fotoapparat og et dobbeltetui med sølvbestikk. Tilskuddet fra Norges Skiforbund var derimot beskjedent: 20 kroner dagen i tapt arbeidsfortjeneste. Hoppukedeltakelse var artig, men samtidig et direkte økonomisk tap.
Hornmusikk og pistoldrama
På 1970-tallet var hotellet som Dølplads bodde på et av Tysklands mest fasjonable. Den amerikanske IOC-presidenten Avery Brundage feiret en av sine siste nyttårsaftener der, sammen med sin nesten 50 år yngre tyske prinsesse. Brundage, som var OL-president i 20 år fra 1952 til 1972, satt stivpyntet med smekke rundt halsen og ble matet med russisk kaviar på teskje.
En times tid før midnatt ankom et lokalt hornorkester. En etter en reiste nyttårsgjestene seg fra stolene sine, og begynte å marsjere. Fra rom til rom lød ompamusikken.
I gatene utenfor hotellet kom det susende fargesprakende raketter i hodehøyde.
Ut på en veranda vis-à-vis dukket det plutselig opp en eldre mann som skjøt med pistol mot den svarte nattehimmelen.
Mindre dramatisk, men langt mer livat, var det på Post Hotell nyttårsaften 1986 da hopplegenden Birger Ruud var blant gjestene. Han var da 74 år, og stjal showet fra første stund. Krokpipa var byttet ut med feite sigarer i anledning dagen. Ikledd strekkbukse og mørkeblå genser, beksømstøvler og lue med hvit dusk, fortalte han historier så både gamle og unge satt tvekroket av latter.
I Olympiabakken dagen etter var han tilskuer og premieutdeler. Da speaker i bakken opplyste om at Birger Ruud var blant tilskuerne, ble det liv i rekkene. Et halvt århundre etter OL-gullet i samme arena, opplevde han å få trampeklapp av publikum.
Birger Ruud var unik. I storhetstida var han så overlegen konkurrentene at en tysk arrangør graverte navnet hans på førstepremien dagen før rennet.
«Erster Preis, Birger Ruud.»
Hakekors på hanskene
Da Asgeir Dølplads landet øverst på seierspallen i Garmisch, var det gått tre og et halvt år siden ideen om ei tysk/østerriksk hoppuke ble unnfanget. Mens ølet skummet og seidlene svingte på røykfylte Gasthof Maier i Garmisch-Partenkirchen, la ei gruppe hoppentusiaster fra Oberstdorf, Garmisch-Partenkirchen, Innsbruck og Bischofshofen de første planene for det som skulle bli en av de største suksessene i hoppsporten.
Alle lengtet etter å få hoppe igjen, men tyskerne og østerrikerne måtte vente. Etter krigen ble både tyskere og østerrikere utestengt fra internasjonale konkurranser i flere år. Sepp Bradl, førstemann til å hoppe lenger enn 100 meter og den første sammenlagtvinneren i hoppuka, fikk dessuten ti års ekstra utelukkelse fra Jugoslavia, hvor han angivelig skulle ha deltatt i likvidering av mennesker.
Bradl, som hoppet med hvite vanter med svart hakekors, var både såret og forbannet over den lange utestengelsen. Dessuten benektet han på det sterkeste at han hadde vært med på likvidasjoner under krigen.
I hotellet sitt nær Bischofshofen hadde Bradl et eget rom hvor premiesamlingen hans var utstilt. Ved siden av VM-pokalen sto det gratulasjonstelegrammer fra Adolf Hitler og Rudolf Hess.
Perfekt start på nyåret
Sakte vendte verden tilbake til det normale.
To år etter møtet på Gasthof Maier møttes tyskere, østerrikere, finner, svensker og nordmenn for første gang etter krigen til prøvekjøring av hoppuka. Rennet gikk i Bergiselbakken i Innsbruck, og Sepp Bradl vant foran Kjell Knarvik, storhopperen fra Mysen.
Siden har hoppuka utviklet seg til å bli en på alle måter veldrevet institusjon. Med fire kvalifiseringer og fire renn på ni dager blir den med rette kalt «verdens tøffeste hoppkonkurranse». Å vinne hoppuka er en større prestasjon enn å bli OL-mester eller å vinne VM.
Denne nyttårsdagen er millioner av verdens TV-øyne rettet mot Olympiabakken i Garmisch. Selv fra TV-skjermen hjemme i stua kjenner jeg lukten av rom-te ligge over arenaen. Siden 1. januar 1963 da Jarle Høysæther kommenterte og trønderen Toralf Engan vant, har NRK-menyen med nyttårskonsert etterfulgt av nyttårshopprenn vært en perfekt start på det nye året.
Kanskje får vi også en debutant aller øverst, akkurat som Asgeir Dølplads for 64 år siden?
Følg debatten: og
