Vi nærmer oss slutten av rekken med landsmøter i de politiske partiene. Sist ut har Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet vært. Flere har forsøkt å tolke forholdet mellom de to partiene ut fra vedtakene som er gjort.
Ved slike møter får saker hvor det er uenighet naturlig nok stor oppmerksomhet. Det kan gjøre små saker store, mens de store virker små i forhold. Under Arbeiderpartiets landsmøte var mange opptatt av at et knapt flertall ønsket å fjerne bokstaven «K» fra KRLE-faget. Det ble tolket som at den politiske avstanden mellom KrF og Arbeiderpartiet har økt. Jeg mener det ikke er tilfelle. Vi har alltid hatt et verdifellesskap med KrF på en rekke områder:
Enighet på mange områder
Vi ser det i skolepolitikken, hvor begge partier er opptatt av tidlig innsats og flere lærere i skolen. Vi vil begge innføre en lærernorm. Høyre- og Fremskrittspartiregjeringens arbeid for tidlig innsats har vært for dårlig. «De snakker om viktigheten av tidlig innsats, men følger ikke opp», sa KrFs Dagrun Eriksen nylig til Aftenposten. Jeg er helt enig.
Vi ser det i mange helsespørsmål. Ekstra tydelig er det i arbeidet for en bedre folkehelse. KrFs Dagfinn Høybråten fullførte jobben med røykeloven som Aps Tove Strand startet. Nylig tok vi sammen med andre opposisjonspartier et felles initiativ i Stortinget for å få mer fysisk aktivitet i skolen og i samfunnet ellers.
Vi ser det i distriktspolitikken. Både Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet er opptatt av at vi skal ha levende lokalsamfunn over hele landet. Vi har stått sammen mot regjeringen i landbrukspolitikken, i kravet om frivillighet i kommunestrukturen og i kampen mot sentralisering.
Vi ser det i politikk for frivilligheten. I vårt nye partiprogram har frivillig sektor fått en sentral plass. Det samme ser vi hos KrF. I Stortinget står vi sammen om spillpolitikken for å sikre inntekter til idrett, kultur og frivillighet over hele landet.
Vi ser det på klimaområdet, hvor våre to partier er enige om at klimatrusselen er reell, og utgjør vår tids største problem. I tillegg til kraftfulle internasjonale tiltak, legger Arbeiderpartiet nå større vekt på nasjonale klimatiltak enn før. I spørsmålet om eventuell petroleumsvirksomhet i nord har vi tidligere gått inn for konsekvensutredning i hele dette området. Nå lar vi vernehensyn veie tyngre.
Vi ser det i spørsmål om likestilling. Her har KrF og Arbeiderpartiet tatt viktige felles initiativ, og vi fant sammen om kraftfulle likestillingstiltak i Stortinget i fjor. Vi er opptatt av en god pappapermisjon, som gir fedre mulighet til å være sammen med sine barn.
Vi ser det i bistandsspørsmål. Både Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti er levende opptatt av det ansvar vi har for verdens fattige. Vi har sammen arbeidet for at barn får livsviktige vaksiner gjennom vaksinealliansen GAVI.
Listen kunne vært gjort lenger, men jeg tror poenget er klart. Noen av sakene jeg har nevnt har vært felles tankegods mellom våre to partier lenge. Men noe er nytt. En viktig grunn til at det er lett å finne saker våre to partier står sammen om, er at det bak sakene finnes et verdifellesskap mellom oss på viktige områder.
Følg NRK Debatt på og
Rom for uenighet
Samtidig er vi to ulike partier, og er uenige i mange saker. For arbeiderbevegelsen er noen vedtak også helt sentrale seire, som vi er stolte over. Som friheten til å elske den man vil, også av samme kjønn, og friheten til å bestemme over sin egen kropp, inkludert kvinners rett til fri abort.
Mulighetene teknologi og medisinske framskritt gir vil skape flere debatter, om alt fra bioteknologi til befruktning. Min erfaring er at det likevel er mulig for sosialdemokrater og kristendemokrater å ha gode og konstruktive samtaler om slike spørsmål. Så lenge sosialdemokraten også anerkjenner de etiske dilemmaene som noen ganger kan følge, og kristendemokraten ikke fordømmer den andres standpunkt som moralsk sett dårligere.
Fellesskap i fokus
Vekten på små og store fellesskap er sterk både i KrF og Arbeiderpartiet. Tanken om forvalteransvar og ansvar for hverandre har vi felles. Arbeiderbevegelsens solidaritetsbegrep og den kristne bevegelsens nestekjærlighetstanke er nært beslektet.
Vi ser dette i våre alternative statsbudsjett. Ingen av oss legger vekt på å kutte i skattene. Vi mener begge at de store pengene bør brukes til å gjøre skolen, eldreomsorgen og helsevesenet bedre. Her skiller vi oss fra partiene på høyresiden.
Mulighetene finnes, valget avgjør
De siste månedene har det blitt diskutert mulige regjeringskonstellasjoner etter høstens stortingsvalg. Mitt poeng med dette innlegget er ikke å kaste meg inn i debatten. Her har begge partier gjort sine landsmøtevedtak, og valgresultatet får avgjøre. Men uansett mulige samarbeidskonstellasjoner er det fruktbart å slå fast at våre to partier har mye til felles, og mer enn tidligere.
Et felles utgangspunkt finner vi også i synet på dagens regjering. Begge de to partilederne la i sine landsmøtetaler vekt på at stortingsvalget er et verdivalg. Begge sa tydelig at viktige fellesskapsverdier må styrkes i vår urolige tid.
Jeg merket meg at Knut Arild Hareide slo klart fast at «Norge trenger en ny kurs. Norge trenger en ny regjering».
Jeg kunne ikke vært mer enig.
