En landsomfattende undersøkelse – publisert 16. mai – viser at 35 prosent av norsk ungdom under 20 år føler seg deprimerte. For jentene er tallet visstnok over 40. I Larvik og Lardal er situasjonen minst like ille, ifølge en artikkel i Østlands-Posten. Mangel på selvtillit, ensomhet og depresjoner er utbredt, akkurat som i landet for øvrig.

40 prosent deprimert ungdom? Og det i «verdens rikeste land»? Det er ikke til å tro. Unge mennesker, med livet foran seg, skal være glade og optimistiske. Depresjon er for oss gamle, tykke grinebitere.

Stadig oftere føler jeg at jeg tilhører mindretallet, og et sted der jeg definitivt er i den kategorien, er i bruken av såkalte sosiale medier, medier som jeg som regel oppfatter som usosiale. Se bare på gjengen av zoombier som 80 prosent av den våkne tiden niglaner inn i smarttelefonene sine. En må jo ikke gå glipp av noe og det er en plikt å være online hele tiden.

Men jeg er da med jeg også, og reklamens veier er uransakelige. Her om dagen fikk jeg – av alle – et tilbud på e-post om å kjøpe en selfiestang til den nette pris av 150 kroner. En selfiestang? Jo da, det er en stang der en kan feste mobiltelefonen for å holde den lenger unna slik at det bli mulig å få enda flere mennesker med på selfien. Et uvurderlig verktøy, men jeg kommer neppe til å kjøpe det. Jeg er nemlig født i 1955 og langt unna dagens «generasjon selvopptatt». Jeg kommer aldri til å ta en selfie, verken av meg selv alene på en fjelltopp eller sammen med for eksempel Trump eller Gahr Støre.

Men ungdommen, de tar selfies så det holder. Et bilde av seg selv lastet opp på Instagram, Facebook eller noe som heter Snapchat. Så er det bare å vente på varsler; på likes, kommentarer og bekreftelse på at en eksisterer. Uten selfies, intet liv og det en ønsker når en legger ut en selfie, er et uhorvelig antall «likes» eller kommentarer som «Fine deg» eller «Du er flink». Selvopptattheten er grenseløs og fiskingen etter anerkjennelse selve livet.

Fisketuren kan imidlertid slå tilbake. Dersom man ikke får likes eller svar umiddelbart etter man har lagt noe ut, er det katastrofe. Da er en ingenting og mangelen på likes er mye verre enn negative kommentarer. Null likes betyr null eksistens.

Så jeg tar ikke sjansen. Jeg ønsker fortsatt å eksistere. Og så skyldes da mine depresjoner noe helt annet enn manglende «likes».