Høyre-mannen og skolesosiologen professor Tore Lindbekk skrev i en artikkel i Norsk Pedagogisk Tidsskrift i 2008, at til tross for mange stormløp mot små skoler, viser det seg at elever fra små skoler greier seg bedre i utdanningsverden enn de som kommer fra de større. Vi har doktorgradsavhandlinger og forskningsrapporter fra velrennomerte forskere i inn- og utland som beskriver og forklarer hvorfor det er slik. I de seinere årene er det dukket opp bestillingsverk fra krefter som ønsker nedlegging av små skoler ut fra prinsipp. Her holdes det fram at små skoler byr på trange sosiale kår, og færre vennskapsmuligheter. Professor Rune Kvalsund fra Høgskulen i Volda har vist det motsatte: unger har flere vennskap på små skoler, og med flere i andre aldre.

LES OGSÅ: – Troen på at større skoler fører til bedre resultater er ren ønsketenkning

I en fersk analyse av stoda i Sogn og Fjordane, som ofte ses på som Norge fremste i skolespørsmål, påstås det at vi kan se bort fra skolestørrelse som faktor i hvor gode resultater skolene leverer. Troen på at større skoler fører til bedre resultater er rein ønsketenkning. Så hvilke argumenter for nedlegging av skoler er det da som rår? Professor Karl Jan Solstad hevder at det er regnestykkene over økonomisk effektivitet som rår. Han mener slike regnestykker ikke holder vann, og skjuler utgifter som regnemesterne ikke får tak på. Økonomiprofessor Stein Østre sier at de reelle samfunnsmessige kostnadene med skolenedlegging ikke regnes inn.

De reelle kostnadene ved tap av skolen har sosiologiprofessor Thomas Lyson ved Cornell-universitetet demonstrert i en studie fra 2002: boligverdien i grender som mister skolen synker med 25 prosent, kvaliteten på vannforsyning, vei og kloakk forfaller, reisetid for ungene øker, inntektene for befolkningen synker, trygdeutgiftene øker. Hans provoserende spørsmål er: hvem tar den regninga?

Flere forskere som publiserer sine arbeider i internasjonale vitenskapelige fora – og ikke leverer obskure bestillingsverk for kommuner som allerede har bestemt seg for løsningen – viser til at skoleadministrasjon og politikere undergraver små skolers framtidstro. De styrker selvoppfyllende profetier som ender med nedlegging – i årelange seigpiningsprosesser. De finske forskerne Autti og Hyry-Beihammer viser hvordan lokalsamfunn tappes for «sosial kapital» slik at færre ønsker å flytte dit, alderssammensettinga går den gale veien, nettverk går i oppløsning, idrettslag, teaterlag, kor og bridgeklubber forvitrer.

En amerikansk studie viser at familiestøtte og omsorg er langt sterkere i små samfunn med små skoler. Oddbjørn Evenshaug, som er norsk familiepedagogikks fremste kjenner, har skrevet hvor viktig besteforeldre er for ungers oppvekst. Vi kan forutsi at når muligheten for samvær med besteforeldre, og deres leksehjelp, lesing og omsorg svekkes, vil både de og ungene tape på det. Når barna stues i busser og ikke lenger ferdes til fots eller på sykkel langs veiene til og fra skolen, utarmes også besteforeldres livskvalitet.

Foreldrene opplever mindre grad av innflytelse på større skoler og blir ikke lenger trukket inn i prosjekter, dugnader og samspill med andre foreldre på samme vis. Forskningen viser også at elever som greier seg godt i små skoler, fort skranter i større skoler. Utgiftene til, ofte virkningsløse, spesialpedagogiske tiltak, øker. Ungers helse svekkes når de sendes på buss. Hvem tar seg bryet med å føre slike kostnader inn i regnskapet?

Professor i bygningsregnskap Kjell Austeng ved NTNU viste at større offentlige bygg prosjekteres med 40 prosjekt overskridelse. Et Google-søk på overskridelser i byggeprosjekter i norske kommuner viser at skoleutbygging ofte dukker opp som eksempel. Mekanismene bak overskridelsene er mange, men føres ikke inn som potensiell utgift med bygging av store skoler. Når 100 millioner plutselig blir til 140 millioner, er det liksom ingen anger å spore. Politikere og byråkrater pusser hukommelsen bort og sier, ja men se hvilket signalbygg vi har fått! Utdanningsforbundet har beregnet at økningen av skolestørrelsene påførte kommunene en økning i samlet ressursbruk til administrative og pedagogiske lederoppgaver på 5,5 prosent fra 2010 til 2014. Økningen kan blant annet forklares med endringene i skolestrukturen. Skoler med store elevtall stiller større krav til administrativ og pedagogisk ledelse enn skoler med mindre elevtall. Med KS som arbeidsgiver vet en at større skoler fører til mer spesialisering, lærere med lengst utdanning suges til skolen (fra utkantene) og lønningene stiger. Hvem tar regningen for det?