Mens skoledebatten raser, tall og prognoser kastes ut i øst og vest, mener jeg vi alle må stoppe litt opp og fokusere på kjernen i denne diskusjonen: Hva er egentlig det beste for barna våre? Er ikke det viktigste at de føler seg trygge på en liten nærskole, på sin aller første ferd alene ut i den store verden?

Glem budsjetter og politiske prestisjeprosjekter et lite øyeblikk. Tenk tilbake på da du selv var på plass den aller første skoledagen. Prøv å huske usikkerheten du opplevde, der du sto i nye sko. Kjenn på viktigheten av å oppdage et kjent ansikt der et sted i skolegården. Du gikk kanskje på en nærskole hvor foreldre, søsken, naboer og slektninger hadde gått før deg. Du kunne trolig gå til skolen og slå følge med noen du kjente. De fleste lærerne hadde du sett et eller annet sted før. Tenk hvor trygt det var! Tenk for en herlig start på en lang reise gjennom, for oss, ni års skolegang!

I en stadig tøffere verden - hva er fremtiden som møter våre barn?

Burde ikke vi fokusere litt ekstra på at de i alle fall får en trygg havn å forlate; sitt nærmiljø, sin nærskole? Et sted de har et fellesskap hvor de deler gleder og sorger. Et sted de har sine hverdager og feirer merkedager. Et sted de vet hvem de aller fleste er. Et sted som ikke er større enn at de kan bli sett og hørt. Hvor de som bør vite, vet hvem den lille personen virkelig er. Et sted hvor noen lytter til, og tar på alvor det de mener og føler. Ganske enkelt et godt sted å være.

Det er merkelig å oppleve at debatten i denne saken i svært liten grad handler om de det egentlig gjelder –BARNA VÅRE! Jeg mener vi ikke har noe valg. Å tilrettelegge best mulig for barnas hverdag må være det det eneste førende for avgjørelsen i denne saken. Hvorfor snakker alle da bare om penger, tall og prognoser? Ingen nevner barna. Det virker som om ingen bryr seg spesielt mye om den lille 6-åringen som for første gang skal ut på egenhånd.

Som tobarnsmor og innflytter til byen, er jeg bekymret for at kommunens politikere ser ut til å være mer opptatt av egne prestisjeprosjekter enn å yte omsorg til våre viktige små. Dette er langt fra hva jeg forventet å møte da vi flyttet til Larvik fra Oslo. Hovedgrunnen til at vi kom, var at barna våre skulle få vokse opp i et lite nærmiljø. For at de skulle slippe å bli en bitteliten, ubetydelig brikke i et kjempestort puslespill på en stor skole.

Så, politikere i Larvik – jeg stiller dere spørsmålet en gang til: Hvem tenker egentlig på barna våre? Hvem tenker på det lille mennesket som tar plass ved en pult og henter frem matpakken når det nærmer seg spisefri?