Det er ikke vanskelig å innrømme at jeg er en sofagris. At jeg aller best liker meg i forskjellige grader av horisontal stilling mens tv står på, med både noe salt og søtt innenfor rekkevidde.

Timene går gjerne godt plantet med ryggen mot putene mens jeg tenker på alt jeg burde gjort. Alt som hadde vært mer inspirerende og skapende enn å ligge her å tenke på det.

Men jeg liker meg der. I sofaen. Med meg og mitt.

Selv om sofaen nå begynner å synge på siste verset, eller rett og slett har sunget ferdig, for å være helt ærlig.

Allerede et par uker etter innkjøpet av den mest brukte sofaen min fikk den sin første nedtur.

Vi var en gjeng som skulle se Rosenborg spille Mesterliga. Så det er som sagt noen år siden.

Den mest robuste av guttene satte seg hardt ned, på sofaens svakeste punkt tydeligvis.

Det knakk et sted inni der, og knekken har fulgt meg i mange år.

Små forsøk på reparasjon. Noen ekstra skruer, en stålplate, et par planker. Mye er stappet under for å holde den sånn noenlunde rett midt på.

Men nå er det kjørt altså. Nå er knekken så dyp at den setter seg i ryggen. Hvis jeg da ikke legger meg akkurat riktig, på siden, med hoften nedi.

Da funker det greit.

Eller hvis jeg flytter meg til andre deler av sofaen og prøver å rette meg etter den.

Så det er vel ingen vei utenom.

Det må investeres i nye sofa, her finnes ingen motargumenter. Men det er ikke lett å komme seg opp og ut for å gjøre noe med det.

Jeg vet jeg burde komme meg opp av denne sofaen. Ut til Borgen, Skeidar, Grimstad eller kanskje Evas brukthandel. Noe må i alle fall gjøres før man ender på tur til Ikea.

Eller jeg kan strekke meg etter iPaden og sjekke på nett.

Men det krever litt det også. Søk og scroll, mye søk og scroll. Og alt ender jo til slutt med at man må opp og ut. For å kjøpe, for å hente.

Men ikke i dag. I dag skal jeg opp av sofaen av andre grunner. Ut å spise med kolleger. Før jeg rusler hjem og legger meg litt på sofaen igjen.

Det er alltid godt å komme hjem til noe trygt. Omstillingen til ny sofa får jeg ta senere.

Jeg er fullstendig klar over at jeg er en sofagris og at det ikke er helt enkelt å skjønne for noen. Men dem om det.