Noen tanker rundt Melodi Grand Prix

Musikkelskerne rister på hodet og kaller det et dusteshow, fritt for musikalsk innhold. Men folket elsker det. «Vårt største musikkshow»? Det er på tide å gå løs på noen myter.

Av Arild Rønsen, Redaktør // 18.01.21

---

Det er nærmest opplest og vedtatt at de virkelig gode artistene ikke tør delta, fordi deltakelse i GP ødelegger alt som måtte være av street-cred. Dette er ikke bare en litt tvilsom påstand. Den er direkte feil.

Lista over store norske artister som har deltatt i GP er nærmest endeløs. Åge Aleksandersen, Bjørn Eidsvåg, Kari Bremnes, Inger Lise Rypdal, Sverre Kjelsberg, Hanne Krogh, Elisabeth Andreassen, Stephen Ackles, Maj Britt Andersen, Gudny Aspaas, Beady Belle, Vidar Busk, D’Sound, Sigvart Dagsland, Freddy Dahl, Laila Dalseth, Dollie, Jan Eggum, Sidsel Endresen, Gatas Parlament, Anne-Marie Giørtz, Trond Granlund, Hilde Heltberg, Åse Kleveland, Jørn Hoel, Ottar Johansen, Finn Kalvik, Wenche Myhre, Silje Nergaard, Claudia Scott, Anita Skorgan, Halvdan Sivertsen, Stage Dolls, Henning Sommero, Øystein Sunde, The Contenders, Radka Toneff, Tramteatret.

For ikke å glemme kongen av Melodi Grand Prix: Jahn Teigen!

Stikk motsatt av «ingen tør å delta», synes det som om toppartistene innen populærkulturen – ja, til og med i jazz-kretser; Sidsel Endresen og Radka Toneff – har fulgt Arbeiderpartiets parole om at «alle skal med».

Melodi Grand Prix har nærmest stått i konstant bombardement fra forskjellige deler av norsk musikkliv. Det toppa seg, foreløpig, da Arne Bendiksens låt «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» gikk til topps i den norske finalen i 1969, med Kirsti Sparboe som vokalist. I debatten som fulgte trakk NRK den danske universitetslektoren Erling Nielsen inn i studio. Han slakta teksten (!), og leda an i et korstog som førte til at Norge året etter faktisk frivillig trakk seg fra den internasjonale finalen! Presset fra «finkulturen» var blitt for sterkt.

I forkant av den internasjonale finalen i 1975, gikk deler av norsk musikkliv til aksjon igjen. Kravet var at NRK skulle trekke seg fra konkurransen, fordi Grand Prix-musikken hadde utvikla seg til en «egen genre i musikk og tekst som ikke har noen naturlig plass i norsk musikkliv». Blant de mange som signerte kampanjen, fant vi organisasjoner som Det Norske Studentersamfund (styrt av Rød Front/AKP(m-l)), Norsk Jazzforbund, plateselskapet MAI, foreningen Ny Musikk, og enkeltartister som Lillebjørn Nilsen, Lars Klevstrand, og komponistene Finn Ludt og Synne Skouen.

1976 ble et annerledes Grand Prix-år. Det starta i Sverige, året før. Da Abba vant i 1974 med «Waterloo», hadde den svenske «musikrörelsen» fått nok. Anført av Hoola Bandoola Band (Mikael Wiehe/Björn Afzelius») – jeg er så sikker på dette at jeg ikke bruker tid på å sjekke – ble det arrangert «alternativ melodifestival» i 1975.

Det er ikke noe nytt at nordmenn ligger hakket bak svenskene – sånn var det i hvert fall på ’70-tallet – og i 1976 var det klart for «alternativt Grand Prix» i Chateau Neuf. Organisasjonen Vår Musikk sto som arrangør, og Sæmund Fiskvik var konferansier. Han hadde nettopp flytta til Oslo, og kom inn som super-reserve i siste stund. Hvorfor? Fordi NRK nekta Toto Osvold og Bjørn «Stutum» Sand å entre scenen i Chateau Neuf!

Statskanalen skulle ikke ha noe av at to av NRKs egne medarbeidere «motarbeida» det som skulle foregå i den internasjonale finalen i Haag, der Anne-Karine Strøm representerte Norge med «Mata Hari» (Philip Kruse/Frode Thingnæs).

Men det ble altså rigga for alternativt Grand Prix i Chateau Neuf. På scenen sto Strengegjengen (som Kåre Dreitens Band), Geirr Lystrup, Norrbottens Järn, Agnes Buen Garnås, Hauk Buen, Arild Andersen Kvartett, Radka Toneff, Ketil Bjørnstad, Elisabeth Kværne og Ånon Egeland. Relativt alternativt, må det være lov å si. Innimellom var det gjort plass til intervjuer gjort av Terje Mosnes (Dagbladet), Tor Marcussen (Aftenposten/Vår Musikk) og appell (!) ved konferansier Sæmund Fiskvik.

Du finner historien gjenfortalt i Ketil Bjørnstads «Syttitallet». En konsert som ifølge Bjørnstad endte i tumulter mellom arrangør/konferansier og deler av de som sto på kveldens artistmeny (ikke alle var marxist-leninister, som kveldens konferansier).

Det hører med til historien at kvinnebevegelsens frontfigurer i Amtmandens Døtre spilte på alternativ-festivalen i Stockholm i 1975, der sikkerhetsoppbudet førte til at de ble kroppsvisitert for å komme inn i radiohuset. Under alternativ-seansen i Chatuau Neuf året etter sto to medlemmer i Amtmandens Døtre på scenen, Bente Geving og Kjersti Martinsen - da som korjenter for Strengegjengen alias Kåre Dreitens Band. De var så gjennomsminka og «med splitten opp til livet» at Bente og Kjersti ikke kjente hverandre igjen!

Det siste alvorlige «anslaget» mot Grand Prix/Eurovision Song Contest kom i 2019, da protestene hagla mot at finalen skulle arrangeres i Israels hovedstad Tel Aviv (Palestina-spørsmålet). Det største LO-forbundet i Norge, Fagforbundet, oppfordra til boikott – i likhet med artister som Mari Boine, Bugge Wesseltoft, Nils Petter Molvær, Razika, Lars Klevstrand, Trond Ingebretsen, Geirr Lystrup, Steinar Ofsdal, Håkon Austbø og Birgitte Grimstad.

Dette minner meg på at Den europeiske kringkastingsunionen EBU, inkludert NRK, insisterer på at Eurovision Song Contest skal være «upolitisk». NRK – som i 1980 sendte «Sámiid Ædnan» til den internasjonale finalen i Nederland!

Så – hva skal man så si om musikken i Melodi Grand Prix? Sånn som jeg ser det, har de musikalsk kyndige kritikerne i all hovedsak rett. Det store bildet viser at det gjennomgående handler om musikalsk tullball. Men selvfølgelig fins det unntak. «Voi voi» med Nora Brockstedt, som representerte Norge for første gang i 1960, er faktisk en helt OK låt. «Hei hei» går det an å si i ettertid – det er nemlig det voi voi betyr.

Noen GP-låter har også vært skikkelig gode. «Nocturne» (Rolf Løland/Secret Garden) er unektelig en fin komposisjon – vel den eneste instrumentalen som har gått til topps i den internasjonale finalen? Svenskene bidrag i 1995, «Euphoria» med Loreen, er også en virkelig god poplåt. I samme kategori finner vi «I Feed You My Love» (Karin Park/Robin Lynch/Niklas Olovson), framført av Margaret Berger i 2013.

Jeg setter et ekstra NB! ved tittelen «Intet er nytt under solen». Sangen er skrevet av Arne Bendiksen, og ble framført i den internasjonale finalen av Åse Kleveland i 1966. Vi snakker om en eksepsjonelt flott popsang! Kommer du på andre GP-låter som går i 5/4-takt?

I kategorien «veldig bra pop» finner vi også «Karma» (Skorgan/Kilevold), framført av Anita Skorgan i den norske finalen i 1985. Jeg fikk tak i David Bowie-produsenten Tony Visconti denne kvelden, i kjelleren på Chateau Neuf. Jeg veit ikke helt i hvilket ærend han befant seg i Oslo, men han ga klart uttrykk for at han ville gi «Karma» til Elaine Paige! Det ble aldri noe av, men jeg skjønner godt hvorfor han tenkte i disse baner.

Jeg unnlater heller ikke å nevne «Waterloo» (Abba) og «La det swinge» (Bobbysocks/Rolf Løvland); to låter som på hvert sitt vis representerer «god-popmusikk-rett-i-øret»-sjangeren.

Og da er vi plutselig tilbake til cred-faktoren. Mista Abba sine musikalske cred ved å delta i Eurovision Song Contest? Svaret gir seg sjøl. Det samme er tilfelle med Elisabeth Andreassen og Hanne Krogh, to særdeles flinke vokalister som har kommet vel fra det med deltakelse i Grand Prix-sirkuset – for å si det litt forsiktig. (Men jeg ønsker meg mer skikkelig country fra Bettan! Der er hun god!)

Årets låter så langt i Melodi Grand Prix? Ikke mye å rope hurra for, med unntak for Tix. «Ut av mørket» er genial på flere vis. Han synger en skikkelig tårepersetekst, hjerte & smerte – på norsk. Og han treffer blink i den musikalske formelen han vanligvis beveger seg i: Om du kan C-dur, skriver du gjerne en låt som beveger seg fra C-dur til a-moll, og så til F-dur og G-dur. Denne gang har han funnet seg til rette i Eb-dur, i nøyaktig samme akkordprogresjon – og se så, om han ikke også gjennomfører det ultimate GP-trikset: Det siste verset ett tonetrinn/en sekund opp, altså til F-dur. (Med forbehold om at mitt piano ikke har vært stemt på 10-15-20 år.)

Tix kommer til å vinne. Jeg mener oddsen står i 0,9. Men dette skal du vite: I 1985 tippa jeg at Bobbysocks ville få 0 poeng i den internasjonale finalen! Så ikke stol på meg!

---

Del på Facebook | Del på Twitter