Ian Anderson fyller 75 i dag!

Når jeg ser navnet Jethro Tull på trykk, er det som å lese mitt eget navn – det er som om min egen familie blir omtalt. Så nært står musikken deres meg, og sånn har det vært siden ca. 1969. Jeg har ingen forklaring på hvorfor det er sånn – annet enn musikkens kvalitet – men Jethro Tull er det bandet jeg har fulgt tettest gjennom livet. Jeg har til og med vært på «Jethro Tull convention» (Milton Keynes, England i 1992), arrangert av gutta bak fan-tidsskriftet «A New Day», som jeg abonnerte på i mange år.

Jethro Tull

Av Vidar Webjørnsen // 10.08.22

---

Bandets ubestridte leder Ian Anderson fyller 75 år i dag, 10. august, og i den forbindelse har redaktøren av PULS bedt meg skrive en artikkel om dem. Her der den.

Ian Anderson er født i Dunfermline i Skottland, men familien flyttet til Blackpool i England da han var gutt. Sammen med kamerater derfra dannet han bandet som vekselvis het Blades, John Evan Smash og John Evan Band m.m. De reiste til London for å prøve lykken ca. 1966, men alle unntatt Anderson og bassisten Glenn Cornick (døde i 2014) ga opp og dro hjem igjen. Anderson og Cornick fant nye spillkamerater i Mick Abrahams (gitar) og Clive Bunker (trommer) og dannet det som etter hvert fikk navnet Jethro Tull, oppkalt etter mannen som oppfant såmaskinen i 1701. (Anderson har flere ganger sagt at han hater bandnavnet og angrer på at han ikke fant på noe bedre.)

Flere av dem som var med i John Evan Band (etc.) ble senere medlemmer i Jethro Tull etter hvert som de opprinnelige medlemmene sluttet, bl.a. John Evans (keyboards), Jeffrey Hammond (bass) og Barrie Barlow (trommer). Anderson hadde det med å fikse litt på navnene deres, så det ble John Evan uten s, Jeffrey Hammond-Hammond og Barriemore Barlow. Man har ikke mer moro enn man lager selv!

Slik det ofte var på slutten av 60-tallet, samlet bandet en betydelig tilhengerskare gjennom utrettelig spilling på klubber og små scener rundt omkring i London og omegn. De fikk et slags gjennombrudd på Sunbury jazz- og bluesfestival i 1968, etter å ha landet en fast spillejobb en dag i uka («residency») på legendariske Marquee Club i London. Så da deres første album «This Was» kom ut i 1968, var de vel etablert i undergrunnsmiljøet i London, og plata sørget for at de ble kjent nasjonalt.

Ian Anderson kommer for alltid til å bli husket for å ha introdusert tverrfløyta som et rockeinstrument, med trykk på «rock». Andre band, f.eks. Moody Blues, var tidligere ute, men Anderson var den første som brukte det til virkelig å rocke, ikke bare spille liflige toner til krydring av lavmælte, myke ballader som «Nights In White Satin». Anderson har sagt at han begynte med fløyte fordi han innså at han aldri kom til å bli en like god gitarist som Eric Clapton!

I begynnelsen var Andersons lederposisjon delvis utfordret av gitaristen Mick Abrahams, som ønsket å rendyrke bluespreget det første albumet og live-repertoaret på den tiden hadde. Abrahams sluttet/ble sparket i løpet av året, og siden har Anderson vært den ubestridte lederen, i den grad at mange i flere år trodde han het Jethro Tull! Med Abrahams ute av bildet forsvant også blues-dominansen, og Anderson begynte å utvide det musikalske uttrykket med et bredt spekter av inspirasjonskilder, så som akustiske viser/ballader, folkemusikk, klassisk (f.eks. «Bourée» av Johann Sebastian Bach) og mer heavy rock, og etter hvert ble de ansett som en del av den progressive bølgen som dominerte britisk rock på begynnelsen av 70-tallet (Yes, Genesis, King Crimson, Emerson, Lake & Palmer etc.)

Av andre medlemmer må Martin Barre, som kom med tidsnok til å sette sitt preg på album nr. 2, «Stand Up» (1969, bandets eneste listetopper i Storbritannia) først og fremst nevnes. (Før Barre ble innrullert, rakk faktisk Tony Iommi å være innom i noen uker, før han fant ut at han heller ville spille blytung rock og dannet Black Sabbath.) Barre var medlem helt frem til en gang på 2000-tallet, da han av ukjente grunner ikke var ønsket lenger. (Andersons personalpolitikk overfor sine «ansatte» er et kapittel for seg, og som fagforeningsmann tror jeg jeg hadde hatt litt av hvert å ta tak i hvis jeg hadde hatt noe med det å gjøre! Skal komme litt tilbake til det.)

Med albumet «Aqualung» (1971) hadde bandet sitt store internasjonale gjennombrudd, og de turnerte verden over. «Aqualung» var også det første av flere som kan sies å ha et gjennomgående tema, nemlig menneskenes forhold til religion, og det ble derfor ansett av musikkpressen for å være det man kalte et «concept album», veldig populært i progrockens gullalder. («Good heavens, now Anderson wants us to think!», klagde en anmelder.) Anderson nektet for at det var nettopp det (noe jeg aldri har skjønt, for det var det da vitterlig), og bestemte seg for å svare ved å lage «the mother of all concept albums» - og det albumet fikk tittelen «Thick As A Brick» (1972). Dette albumet bestod av én sammenhengende komposisjon, spredt utover LP-ens to sider. Han gjentok konseptet med «A Passion Play» året etter, og pussig nok er det nettopp disse to albumene som har oppnådd 1. plass på salgslisten til det amerikanske magasinet Billboard.

«A Passion Play» ble slaktet av en samlet musikkpresse. Helt feilaktig, spør du meg – jeg regner det som et av deres tre beste album. I kjølvannet av dette stod det plutselig på Melody Makers forside: «Now Jethro Quit». Bandet var angivelig så såret over kritikken at de ikke gadd mer. Det viste seg senere å være et stunt som manageren/plateselskapet (samme person, Terry Ellis, en av grunnleggerne av Chrysalis Records) fant på, og bandmedlemmene visste ikke noe om det. Anderson har senere sagt at bandet var oppløst i én dag.

Uansett returnerte de til mer tradisjonell sammensetning av låter med passende lengde (men ofte fortsatt med et gjennomgående tema) med neste års album «War Child» (1974), og har siden holdt seg til det.

Hvis vi går litt tilbake, til perioden 1969-1971, må det også nevnes at parallelt med albumutgivelsene ga bandet ut noen glimrende singler som ikke fantes på albumene. «Living In The Past» er den mest kjente, og den oppnådde 2. plass på singlelistene i Storbritannia i 1969. Andre som kan nevnes er «Teacher», «Withces Promise», «Sweet Dream» og ikke minst den flotte EP-en (fem låter) «Life Is A Long Song» (1971).

Mange er i dag ikke klar over, eller har glemt, hvor store Jethro Tull var rundt midten av 70-tallet, spesielt som live-band. De solgte ut svære arenaer og satte publikumsrekorder verden over. Musikkpressen opererte med begrepet «de fem store» når det gjaldt popularitet på konsertfronten, og de fem var: Rolling Stones, Led Zeppelin, Pink Floyd, The Who – og Jethro Tull! Det kulminerte med at Jethro Tull så vidt jeg vet var de første til å kringkaste en direktesendt konsert på TV via satellitt på begge sider av Atlanterhavet i 1978, og samme år kom det doble live-albumet «Live – Bursting Out» ut.

Albumene «Songs From The Wood» (1977), «Heavy Horses» (1978) og Stormwatch» (1979) blir av mange musikkskribenter ansett som en slags trilogi (noe søkt, spør du meg) som gjenspeiler Andersons interesse for natur, jordbruk/farming og skepsis til det moderne industrialiserte og oljebaserte samfunnet. På denne tiden grunnla han også sin lakseoppdrettsbedrift, Strathaird Ltd., som etter hvert ble en av landets (verdens?) største, og han kom inn på lista over Storbritannias mest formuende personer. Han har etter hvert solgt seg ut av den bransjen.

I 1980 skjedde det noe rart. Anderson begynte innspillingen av det som var ment å bli hans første soloalbum, og bortsett fra Martin Barre hyret han inn andre musikere enn medlemmene av Jethro Tull. Plateselskapet (fortsatt Chrysalis) nektet å utgi det som soloalbum. Anderson ga seg, og «A» (for Anderson) kom ut som et Jethro Tull-album. Som følge av det bestod plutselig bandet av Anderson, Barre og tre nye medlemmer. De tre som fortsatt trodde de var medlemmer, John Evans, Barrie Barlow og David (nå Dee etter en kjønnsskifteoperasjon) Palmer (bassisten John Glascock døde i 1979), fikk visstnok beskjed via et rundskriv at de ikke lenger var medlemmer. Igjen ser vi at Ian Anderson har mye å gå på som personalleder.

Vi måtte derfor vente til 1983 for Andersons første soloalbum, «Walk Into Light», som på typisk 80-tallsmanér var synthbasert og innspilt i samarbeid med bandets nye keyboard-trollmann Peter-John Vettese. Han påvirket nok mye av lydbildet på de Tull-albumene han var med på, «The Broadsword And The Beast» (1982) og «Under Wraps» (1984), stappet med synther og trommemaskiner som særlig sistnevnte er. Heldigvis fant Anderson etter hvert ut at det ikke var om å gjøre å følge trender – han var jo egentlig mer kjent for å skape dem. Personlig liker jeg førstnevnte svært godt, men jeg regner sistnevnte som deres kanskje svakeste produkt. Det er imidlertid et av Martin Barres favorittalbum, så smaken er som baken …

Med utskiftingen i 1980 kom den første av flere Fairport Convention-medlemmer, bassisten David Pegg, inn i besetningen. Han var medlem av begge bandene i ca. 15 år! Andre «fairportere» som har kommet og gått, er Maartin Allcock (han stavet virkelig fornavnet med to a-er, ikke trykkfeil), Ric Sanders, Dave Mattacks og Gerry Conway.

I 1989 fikk Jethro Tull Grammy-prisen for «best hard rock metal performance» for albumet «Crest Of A Knave», som riktignok kom ut to år tidligere og neppe kan karakteriseres som et hardrock-album. Medlemmene av Metallica, som var skyhøye favoritter det året, har visstnok aldri kommet over sjokket. Det er en utbredt antagelse at prisen snarere var en takk for lang og tro tjeneste, og fordi bandet aldri tidligere hadde fått en Grammy. Albumet er meget bra, men ikke blant deres aller beste. Mest kjent derfra er den 10 minutter lange suiten «Budapest».

Utover på 90-tallet og inn i det neste århundret har bandets status mer og mer gått over til å være et nisjeband for spesielt interesserte og gamle innbitte fans, som undertegnede. Men vi er fortsatt mange nok til å fylle konsertsalene, og bandet turnerer fortsatt verden over til fullsatte saler. Det vil si: En eller annen gestaltning ledet av Ian Anderson gjør det. Han veksler mellom å kalle seg Ian Anderson, Ian Anderson Of Jethro Tull, Jethro Tull’s Ian Anderson, eller rett og slett Jethro Tull. Selv sånne JT-nerder som meg har til tider vært usikre på om bandet fortsatt eksisterer.

Men tidligere i år – 23 år etter forrige album med ny musikk under navnet Jethro Tull («J-Tull Dot Com») – kom sannelig albumet «The Zealot Gene»! Og lo and behold, hadde jeg nesten sagt, det er pokker så bra! Klassisk Tull, med intrikate arrangementer og musikalske skiftninger (ofte i en og samme låt). Og med dette vender han tilbake til menneskenes forhold til religion, som også var tema for «Aqualung» 51 år tidligere. Som alle andre album av bandet krever musikken konsentrasjon og gjentatte avspillinger før det «løsner» og musikkens kvaliteter stiger frem. Man oppdager gradvis lag på lag av utsøkte detaljer og nyanser i arrangementene, og det er det som gjør musikken deres/hans så fascinerende i mine øyne. Så ikke gi opp ved første lytt, vær så snill!

Det vemodige er at det er det første Jethro Tull-albumet uten Martin Barre siden debuten i 1968. What a shame!

Ian Anderson har både gitt ut album og turnert med symfoniorkestre, strykekvartetter, kirkekor m.m., og han har bidratt (som regel med fløyte) på mange andre artisters innspillinger. I 1974 produserte han Steeleye Spans album «Now We Are Six». Det er den eneste produsentjobben han har hatt for andre artister som jeg vet om.

Et par litt pussige personlige anekdoter til slutt:

På den tidligere omtalte Jethro Tull-messa i 1992 var jeg publikum på konserten til The Martin Barre Band, et sideprosjekt Barre hadde gående. Jeg var så opptatt av musikken at jeg ikke la merke til at Ian Anderson stod rett ved siden av meg en god stund! Noen andre fortalte meg det først etterpå! Det var da som bare …!!!

Senere samme høst (1992) var jeg på Rockefeller i Oslo og hørte Blodwyn Pig, bandet Mick Abrahams startet etter at han sluttet i Jethro Tull. Etter konserten kom Abrahams bort til meg og spurte: «Var ikke du på Jethro Tull-messa i England i sommer?» Utrolig at han kjente meg igjen! Han satte seg ned sammen med meg og kameraten min og spanderte en øl. Han fortalte bl.a. at han hadde vært på turné og skulle krysse grensen mellom Norge og Sverige. De hadde litt for mye godsaker i bagasjen og var redd for å bli tatt i tollen. Om bord på turnébussen på svensk side av grensen kom en toller i uniform med ordet «TULL» på emblemet på armen. Mick pustet lettet ut, for han trodde han hadde met et Jethro Tull-fan å gjøre og at han ville slippe unna.

PS: Nick Cave er storfan av Jethro Tull, og sønnen hans som dessverre døde i år, het Jethro.

Mine anbefalte album av Jethro Tull:
1. Aqualung (1971)
2. Minstrel In The Gallery (1975)
3. A Passion Play (1973)
4. Stand Up (1969)
5. Thick As A Brick (1972)
6. Benefit (1970)
7. Songs From The Wood (1977)
8. The Broadsword And The Beast (1982)
9. This Was (1968)
10. Roots To Branches (1995)

GRATULERER MED 75-ÅRSDAGEN, IAN!

---

Del på Facebook | Del på Twitter