«Stockholmspolitiet etterlyser ni år gamle Bo Vilhelm Olsson, som siden i forgårs har vært savnet fra sitt hjem i Upplandsgaten 13».

Slik begynner en av de vakreste og vondeste barnebøkene jeg vet om, Mio, min Mio av Astrid Lindgren. Denne høsten er Nordland Teater så heldig at vi skal samarbeide med Teatret Vårt i Molde om å sette opp en versjon av denne historien.

Sistnevnte har de seneste årene utmerket seg på landsbasis i å lage nettopp godt og viktig barneteater, og teatrene skal sammen gjøre sitt beste for å skape en versjon som yter rettferdighet til denne fantastiske boken. Det blir en intim versjon der publikum under forestillingen selv er med på å skape den verdenen vi skal inn i.

Og det blir en versjon som tar både virkeligheten og fantasien på alvor, samt det virkelige i fantasien – sannheten om vår menneskelighet forkledd som et spenningsfylt eventyr.

De som kjenner boken godt får nå bære over med meg. For de som ikke har lest boken, eller som ikke har lest den på veldig lenge, så handler den kort fortalt om den ni år gamle Bo Vilhelm Olsson, eller Bosse, som han kalles. Han er foreldreløs og har det ikke godt hos adoptivforeldrene sine. Moren er død og han drømmer om å treffe sin biologiske far.

En dag setter han seg ned alene på en benk med et eple i hånden og ser opp på vinduene til alle familiene som er der inne og spiser middag sammen. Så får han øye på en flaske ved benken. Det viser seg å være en ånd i flasken og Bosse blir med ånden til Landet i det fjerne. Der venter faren hans, kongen, som har lengtet etter ham siden han ble født. Men det venter også nye utfordringer der, og Mio må etterhvert kjempe mot den onde ridder Kato – en av de absolutt skumleste skurkene i litteraturen – som fanger barn og undertrykker mennesker.

Som barn forestilite jeg meg at lyden av sølvpopler måtte være den vakreste lyden i verden, og jeg kan fortsatt høre denne lyden inne i meg – selv om jeg aldri har hørt den i virkeligheten

 

Mio, min Mio ble utgitt for første gang i 1954 – det samme året som Ringenes Herre-trilogien av J.R.R. Tolkien ble begynt utgitt, og bærer noen likhetstrekk med denne. Begge er blant annet high-fantasy romaner der to små helter reiser til et land der mørket rår for å beseire kraften til en sjelløs hersker. Men begge bøkene har også sine helt egne og særpregede univers. Mio, min Mio er en feiring av hvor langt fantasien kan ta deg – et vanlig eple kan bli til et «rikseple» av gull, en gammel flaske kan inneholde en mystisk ånd og en liten gutt kan bli en modig prins.

Mio, min Mio er en drivende og spennende fortelling med et nærmest magisk språk. Med den største selvfølgelighet får vi høre om Grønne Engers Øy, Morgenlysets Bro, Den dunkle skogen, Landet Utenfor, rosehagen, måneskinnsskogen, sølvpopler og drømmetøy. Som barn forestilite jeg meg at lyden av sølvpopler måtte være den vakreste lyden i verden, og jeg kan fortsatt høre denne lyden inne i meg – selv om jeg aldri har hørt den i virkeligheten.

Boken er på mange måter enkel i sin lyriske eventyrform med sine mange gjentakelser, og samtidig er den kompleks i sin symbol- og assosiasjonsverden som er gjennomsyret av mirakler, profetier og bibelske referanser som blant annet «brødet som stiller sult», «kilden som slukker tørst» og «hjerte av stein». Andre inspirasjonskilder som ofte trekkes frem er historiene om Prins Florestan, som nabojenta Edit skal ha fortalt Astrid Lindgren da hun var barn – historien som aldri slapp taket i Lindgren, og som bærer mange likhetstrekk med historien om Mio.

Et av de sentrale temaene er lengsel - både etter å høre til og etter gjenforening mellom foreldre og barn, slik vi ser både i scenen der Mio møter sin far for første gang og helt i slutten av boken der alle de forheksede barna får komme hjem til familiene sine. Astrid Lindgren ventet selv tre år før hun kunne hente hjem sønnen sin Lars som bodde i fosterhjem de første årene av livet sitt, og hun har i flere intervjuer beskrevet hvordan lengselen slet i henne i den perioden.

Samtidig er Mio, min Mio en klassisk modningshistorie med mytologisk klangbunn. Vi følger en ung gutt som går fra å være et barn på søken etter sin far, til å bli et individ som bevæpnet med sverd aksepterer ansvaret sitt om å gå til kamp mot krevende utfordringer alene.

Selv etter mange gjennomlesninger slår det meg hvor mange lag som finnes i denne relativt korte romanen skrevet for barn. Og kanskje er det nettopp alle disse ulike kildene - de mytiske og de virkelige - og måten de krysser hverandre og veves sammen til én historie som gjør at Mio, min Mio bevarer sin tidløse kraft.

Når regissør Hilde Brinchmann skal ta tak i forestillingen som kommer hit til Nordland i førjulstiden, så har hun særlig vektlagt én av inspirasjonskildene fra virkeligheten: Det sies at boken ble til etter at Astrid Lindgren en gang så en liten gutt på en benk som så ensom og forkommen ut.

Han gikk tilslutt inn i Upplandsgaten 13 – adressen der Bosse bor før han reiser til Landet i det fjerne. Gutten på benken ble til bokens Bosse, – en foreldreløs gutt som vokser opp under omsorgssvikt og som kanskje rømmer hjemmefra og etterlyses av Stockholmspolitiet, kanskje dagdrømmer han om faren sin der han sitter på benken og knasker på et eple mens han leker med en gammel flaske, kanskje sovner han der på den kalde benken og drømmer om Landet i det fjerne som likner steder fra eventyrbøkene han pleide å låne på biblioteket, kanskje sovner han inn på den samme benken og kommer til livet etter døden hos «sin far kongen», eller kanskje reiser han virkelig dit og kanskje finnes det egentlig et annet land i det fjerne om man tar følge med en mystisk ånd?

Mio, min Mio kan leses som en hyllest til håpet. Mio holder på å gi opp flere ganger

 

Alle løsningene kan leses inn i historien om Mio, for Astrid Lindgren lukker ikke noen av mulighetene.

I 2014 kom det en kampanjefilm for SOS-barnebyer som het nettopp «Gutten på benken». Den viste lille Johannes som satt alene og uten jakke midt på vinteren på en benk på et trikkestopp i Oslo. I nærheten var det satt opp et kamera for å filme folks reaksjoner. Det fine var at det var mange som brydde seg.

Det var mange som gav jakka si eller noe annet som varmet til Johannes der han satt og frøs. Det var lett for folk å bry seg om en liten, kald gutt som satt like ved dem. Videoen, som gikk verden rundt, slutter med setningene: «Er du en som handler når du ser en som trenger hjelp?» «Barn i Syria fryser. Send SOS til 2160 (90kr) og gi en varm jakke». Det er lettere å bry seg når noen er nær oss i avstand. Videoen fikk mange til å kjenne på følelsen av omsorg for Johannes – og den fikk frem poenget at barn er barn over hele verden og om de fryser, så trenger de at vi gir dem en jakke.

Mio, min Mio kan leses som en hyllest til håpet. Mio holder på å gi opp flere ganger. Han må inn i den dypeste hulen i det svarteste berget og i den svarteste borgen der natten er så lang og sulten så stor at en dør på en eneste natt. Men han bevarer håpet til det siste, og på tross av – og på grunn av – at han er et barn, så beseirer han de mørke kreftene. Men han gjør det ikke alene. Han hjelpes både med vennskap og gaver som er gode å ha med på veien. For vi trenger alle hjelp på den veien vi skal gå, og vi kan alle være en som handler når vi ser en som trenger hjelp.

Mio, min Mio vil bestandig være en vidunderlig, magisk historie for alle oss som er glad i fantasirike eventyrfortellinger, men mest av alt er det en historie om og for virkelighetens små helter. Den vonde sannheten er at det finnes mange ensomme, kalde mindreårige som trenger hjelp – enten de bor i flyktningleirer uten familie, eller om de utsettes for omsorgssvikt i hjemmet der de bor.

Små helter som på beste vis forsøker å bekjempe mørket som omslutter dem. Det er mange som handler når noen trenger hjelp. SOS-barnebyer er et av flere steder man kan starte.

Birgitte Strid

Teatersjef, Nordland Teater