Godt bymiljø i lavutslippsamfunnet

Hjertelig takk for invitasjonen til å komme hit, til det som er en viktig arena for et viktig tema.

"Verden føles kanskje litt dum for tiden, men noe blir smartere: Byer! "

Dette sto i A-magasinet i vinter, og kan passe godt som innledning til denne festivalen. De smarte og bærekraftige byene er sentrale i det grønne skiftet. Dere i eiendoms- og byggenæringen er avgjørende viktige partnere for myndighetene i så måte.

Dere er viktige for mange politikkområder.  Jeg har mange ting i min portefølje hvor byene er viktig, for helseministeren er byutvikling viktig, for kommunalministeren, for samferdselsministeren som kommer senere i dag, for næringsministeren. Dere er rett og slett veldig viktige aktører på mange politikkområder. Men det er fint om dere blir der dere er og ikke tenker tanken på å bevege dere inn i politikken. Jeg er litt usikker på om verden vil ha flere eiendomsmagnater inn i ledende posisjoner.

Omtrent halvparten av verdens befolkning bor i byer. Og stadig flere kommer til å gjøre det. I 2050 vil antakelig tre av fire mennesker bo i by. Det er godt nytt.

For synet vårt på byer har forandret seg. Før var vi mest opptatt av problemene. Da jeg ble internasjonalt orientert, var urbanisering et fy-ord. Habitat 1976, den første FN-konferansen om bosetting og byutvikling, var opptatt av å bremse urbaniseringen.

I dag ser vi på byveksten som en mulighet. Habitat III, som ble arrangert i fjor, hadde som tema "Ny Urban Agenda". Målet er bærekraftig byutvikling og inkluderende og trygge byer.

Verdens smarteste by i 2015, Barcelona, sto det en del om i saken fra A-magasinet som det innledende sitatet er hentet fra. Bacelona har trafikklys som skifter til grønt når en ambulanse nærmer seg, og sensorer i asfalten som gir beskjed i sanntid, via en app, om ledige parkeringsplasser.  Der er kilometervis med fiberoptikk for gratis fortaus-internett, og wifi-holdeplasser med ladepunkter og skjermer med informasjon om trafikkbildet og andre ting.

De prøver ut multisensorer som måler luftforurensning, antall mennesker i gaten og støynivå. Sensorene er forkledd som gatelykter. Informasjonen kan brukes til å planlegge byutviklingen bedre. Gatelyktene kan angivelig også fortelle hvor mange selfies som tas i en viss radius, men det havner vel i kategorien "fun-facts".

Barcelona håndterer også mye av søppelet under bakken, i en form for vakuumsug-systemer til sentraler utenfor byen. Igjen, en smart løsning. Da reduserer man trafikken av søppelbiler.

I Bergen har de det samme, et nytt "bossnett" med 45 kilometer med rør under bakken. Jeg er inne på et sensitivt tema om dagen, jeg var nemlig på strandrydding med statsministeren, og hun fikk seg til å si ordet "søppel"  på TV. Dette vakte sterke reaksjoner i Bergen. Det heter som kjent boss og ikke søppel, og hun måtte rett og slett legge seg langflat i Bergens Tidende. Jeg kan legge til at for noen av oss er det helt naturlig å bruke ordet "boss" om statsministeren.

Denne smarte teknologien som Bergen og Barceona bruker, er et viktig verktøy for å få ned klimagassutslipp. For eksempel kan selvkjørende biler redusere behovet for kjøretøy. OECD har sagt at førerløse biler satt inn på dagens kjøremønster gir behov for bare 3 prosent av dagens kjøretøyflåte, fordi de gir mye smidigere mobilitet. Jeg synes det høres helt hårete ut, men det er en god indikasjon på at det ligger store muligheter i teknologien.

Utfordringen er å få alle de smarte systemene til å samarbeide mot målet om et bedre bymiljø. Teknologi er ikke i seg selv løsningen, men teknologi brukt rett gir store muligheter. Da trengs både innovasjon og politisk vilje.

I det perspektivet tror jeg at klimaavtalen fra Paris kan bli "alle smarte systemers mor". Den har vært drevet frem både av politikerne og av næringslivet selv, godt hjulpet av forskere og sivilsamfunn over hele verden. Verden har samlet seg om en avtale som er ambisiøs og som ikke minst sier at vi skal bli mer ambisiøse hvert femte år. Det er kanskje det aller viktigste i avtalen. Nå er det litt usikkerhet om USAs rolle, men jeg er helt overbevist om at avtalen består. Andre land vil være forpliktet av den fordi realitetene er så tunge,  kostnadene og sikkerhetsutfordringene ved klimaendringer er så store nå at dette er ikke noe som land kan rømme fra.  De teknologiske endringene vil gå sin gang uansett, ikke minst i USA.

Hva betyr klimaavtalen for Norge og våre byer?

Mer enn fire femtedeler av Norges befolkning bor i byer og tettsteder. Oslo er en av byene i Europa som vokser raskest. Jeg var på 80-årsfesten som regjeringen hadde for kongeparet i går, i operaen, og mange av gjestene fra europeiske kongehus var veldig fascinert over dette området, ikke bare operaen. Det er et eksempel på god byutvikling.  

Det store befolkningsunderlaget og brede arbeidsmarkedet i Oslo gir grunnlag for et kollektivtilbud som mindre byer bare kan drømme om. Det er attraktivt å etablere seg i Oslo, både for folk og bedrifter. Det gir konkurranse og utfordringer for arealbruk, men også store muligheter.

Staten legger til rette for god byutvikling ved enklere regelverk, insentiver og stimulerende tiltak. Bymiljøpakker og stimuleringsmidler for kollektivtransport, blant annet, og også forenklinger i plan- og bygningsloven, slik at planlegging kan skje raskere.

Det er populært nå å snakke om nærhetsbyen eller 10-minuttersbyen hvor folk kan dekke sine daglige behov i nærheten av der de bor: arbeid, skole, barnehage, forretninger, kulturtilbud og andre offentlig tjenester, eller friluftsliv.

Dette er selvfølgelig ikke noe nytt. Slik var det i all hovedsak før bilen gjorde sitt inntog i norske byer. Men så tok bilen overhånd. Tilrettelegging for biltrafikk  har gjort at byene vår i stor grad kan betegnes som "fjernbyer". Av klimagassutslippene i Norge kommer i dag 19 prosent fra veitransport alene.

Byene må altså bygges mer kompakte. Vi må sørge for at flere får den muligheten man har når man bor i by, til kortere reiser, oftere å bruke kollektivtransport, gå eller sykle. Det gir lavere klimagassutslipp enn i spredtbygde områder. Tette byer gir også mindre støy og forurensning, bedre folkehelse, mer effektiv arealbruk og bedre fremkommelighet. Men det gir også en sårbarhet i infrastruktur når flere mennesker bor på mindre områder. Derfor er det veldig viktig med god samordning i areal- og transportplanleggingen som reduserer transportbehovet og bygger opp om kollektivtransport, sykkel og gange og sørger for at vi har et helhetlig grep for sikkerhet og beredskap rundt infrastruktur i byene.

Men fortetting må skje med kvalitet. Kulturmiljøer med bygninger, byrom, gater og historiske hager må få leve. Grønne områder må styrkes og ikke bygges ned.

Det er også viktig fra et friluftslivperspektiv. Regjeringen la frem en stortingsmelding om friluftsliv i fjor hvor hovedsaken er at friluftsliv i nærmiljøet skal ha hovedprioritet i den statlige friluftslivspolitikken.

Regjeringen har startet arbeidet med en handlingsplan for å følge opp meldingen. Der vil det være viktig at vi legger til rette for friluftsliv ikke minst i og i nærheten av byene. Derfor må vi legge vekt på parker, turveier og grøntområder og atkomst til naturen fra byområdene når vi fornyer byen og omformer arealer.

Det er også viktig som klimatilpasning. Vi er blitt mer og mer oppmerksomme på at når det blir mer vått og vilt vær, som vi ser allerede, må vi sørge for bedre klimatilpasning der åpne vannveier og grønne områder er helt avgjørende.

Men vi må heller ikke glemme at i all modernisering er eksisterende bygningsmasse en kjemperessurs. 80 prosent av dagens bygg vil fortsatt være i bruk om 30-40 år. Det er i mange tilfeller mer klimavennlig å oppgradere eldre bygninger enn å rive for å bygge nytt.

Der har vi allerede gode eksempler. Powerhouse-prosjektet Kjørbo i Bærum er verdens første rehabiliterte kontorbygg som produserer mer energi enn det bruker. Ut fra eksisterende bygningsmasse har man altså fått et fantastisk, klimavennlig bygg.

Riksantikvaren presenterte nylig sin bystrategi for de neste årene. Strategien legger vekt nettopp på hvor viktig kulturarven er for byene i det grønne skiftet. Det er smart å bygge på varige, utprøvde verdier som selve grunnsteinen i byutviklingen. Det betyr ikke at vi bare skal verne og bevare, men vi skal verne gjennom bruk og bruke ny teknologi på en smart og respektfull måte til å oppgradere eldre bebyggelse.

I vår har Norge formannskapet i Nordisk råd, og vi har i den forbindelse utlyst et treårig prosjekt for attraktive byer. Hensikten er blant annet å utvikle gode indikatorer for en attraktiv og bærekraftig by. Prosjektet er et samarbeid  mellom Klima- og miljødepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet. Vi ser frem til godt samspill med flere om det prosjektet.

Det er jo mange gode eksempler å bygge på. Oslo over de siste 10-15 årene er et fremragende eksempel på hva man kan få til av attraktiv byutvikling med reservering av grønne områder, for eksempel langs Akerselva. Et imponerende og langvarig løft hvor kommunen, private aktører og staten har samarbeidet godt. Her er det sammenhengede turveinett, gode turmuligheter innenfor byens grenser, og ikke minst brukes de samme veiene som arbeids- og skolevei. Dette er bra for folkehelsen og naturmangfoldet. Kombinasjonen med bruk av kulturminner til nye formål er også et vinnerkonsept, enten det dreier seg om at den gamle Seilduksfabrikken er forvandlet til Kunsthøgskolen, Oslo Lysverkers gamle bygninger er gjort om til Arkitektur- og designhøgskolen eller Vulkanområdet, her vi er nå.

Fremover tror jeg det er viktig at stat og kommuner blir enda bedre til å bruke sin markedsmakt i miljøets tjeneste. Stat og kommune er store bestillere av tjenester, både innenfor bygg og anlegg og mange andre områder. Det offentlige inngår kontrakter for opp mot 500 milliarder kroner i året. Det neste tiåret vil offentlige budsjetter bli strammere enn det vi har vært vant til de siste tiårene i Norge. Da er den innkjøpsmakten desto viktigere for å oppnå de samfunnsmessige resultatene man ønsker. Og det er bakteppet for at vi har endret reglene for offentlige anskaffelser. Vi pålegger nå offentlige etater, enten de er statlige, fylkeskommunale eller kommunale, å ha en grønn plan for sine offentlige innkjøp, en klar marsjordre om å handle innovativt og grønt.

Her ser vi gode eksempler, men vi ser altfor få av dem. Det er ofte eksempler heller enn en trend. Det er veldig avgjørende at vi får dette til å fungere fremover.

Oslo kommune har også her gjort mye bra. Ruter er jo et eksempel på det. Arbeidet med å gjøre byggeplasser for kommunale prosjekter utslippsfrie er et annet. Mitt favoritteksempel er Stavanger kommune som bestilte et nytt system for adgangskontroll og overvåkning av offentlige bygninger, hvor de som fikk tilslaget var et selskap som hadde teknologi som var utviklet for overvåking av oljebrønner. Et eksempel på olje- og gassvirksomhet som går over i nye områder i det grønne skiftet.

Det er et viktig tema for meg og for regjeringen: at vi i det grønne skiftet må ha innovasjon for å sikre fremtidig konkurransekraft. Vi skal bli et lavutslippsamfunn i 2050. Det betyr en lovfesting av at vi skal ha 80-95 prosent lavere utslipp enn i dag. Vi skal på veien dit ikke bli et lavinntektssamfunn. Vi har en enorm verdiskaping fra olje- og gassektoren, vi vet at det ikke lenger er drivkraften i norsk økonomi og vi vet at vi skal avkarbonisere norsk økonomi de neste tiårene. Det står ingen enkeltnæring klar for å overta, og da trenger vi å bygge grønn konkurransekraft.

Det er bakgrunnen for at vi satte ned et ekspertutvalg for grønn konkurransekraft, verdens minste utvalg med to medlemmer, Idar Kreutzer og Connie Hedegaard. De la frem rapporten sin i fjor, og den er veldig bra, vi jobber med en oppfølging av den. Det som kanskje var aller best med den prosessen var hvordan de utfordret enkeltnæringer til å komme med sine planer nedenfra og opp. En av sektorene som bidro med et svært ambisiøst og godt veikart til lavutslippsamfunnet i 2050 var eiendomssektoren. Veikartet setter klare visjoner for 2050 og foreslår 10 strakstiltak for små og store byggeiere. Veikartet gir også konkrete anbefalinger til myndighetene.

Det er et av de 11 veikartene, og det kommer flere veikart fra andre sektorer. Det tar vi med oss i arbeidet med en strategi for grønn konkurransekraft som skal legges frem til høsten. Det er derfor svært gledelig at eiendomsbransjen selv er så godt i gang med å videreføre veikartet. 16 selskap har signert avtalen om å implementere de strakstiltakene som er foreslått i veikartet – og det gleder meg at Statsbygg er ett av dem.

Vi kommer fra regjeringens side til å være veldig innstilt på et samspill med bransjen om hvordan veikartet skal følges opp.

God byutvikling er avhengig av samspill og samarbeid på tvers av fagfelt og sektorer. Like lite som offentlige myndigheter kan gjennomføre det grønne skiftet alene, kan private aktører greie det alene. Begge parter er avhengig av medvirkning fra sivil sektor og innbyggerne.

For å få best mulig dialog og samarbeid med de største byene har vi fra regjeringens side startet et Forum for grønn byutvikling. Vi møtes to ganger i året, politiske ledere fra syv byer og meg og andre statsråder avhengig av tema for diskusjonen. Vi utveksler informasjon og erfaringer og har en god dialog om hva som trengs for å få fremdrift på ulike områder, enten det dreier seg om samferdselsløsninger, boligløsninger, klimatilpasning eller grønne offentlige innkjøp, for eksempel.

Den type samarbeid er avgjørende. Samarbeid er en fornybar ressurs som fører mye godt med seg.  Politisk vilje er også en fornybar ressurs. Og når man setter seg sammen for å diskutere hva man kan få til, kan det føre til at byene kan spille en enda viktigere rolle i det grønne skiftet.

Dere i eiendoms- og byggenæringen har store muligheter til å bidra. Jeg håper denne dagen gir ny inspirasjon til å utvikle enda smartere byer. Selv må jeg dessverre gå, ettersom jeg skal til en viss mann som feiret 80-årsdag i går, på Slottet i statsråd. Han lar oss ikke komme for sent.

Så da er det bare for meg å ønske dere lykke til med konferansen. Takk for meg!