(teksten er en tale regionrådsleder og tolgaordfører Ragnhild Aashaug holdt under årets Rørosmartna)

Når je rese rundt omkring i vårt kongerike og sei at je æ frå Tolga, og det ligg i Fjellregionen, så kjem øyebryna opp og folk spør – hvilken Fjellregion? Hvis je itte æ så heldig å møte en som huse Fjelltrall og Egil Storbekken, eller en særdeles landbruksorientert person som ha fått med seg at Tolga det æ landbrukets mekka. Og som føl opp med oppfølgingsspørsmålet – «Tolga, æ det itte æ der d æ så mange roboter?» Joda, det stemme! Tolga æ kommunen med flest mjølkeroboter pr innbygger! Men, nok om det. Æ je i Trondheim så sei je; «Je æ frå Tolga  - det æ like sør for Røros.» Når je æ i Oslo så je; «Je æ frå Tolga - det ligg i Nord-Østerdalen, og æ 3 mil sør for Røros. Når je æ i Sverige så sei je; «Je æ frå Tolga – det ligg i nærheten tå Røros.» Når je æ i Berlin så bli det slik «Je æ frå Norge – ja, du ha kanskje hørd om Røros?» Nok om det, etter nåen intense runder med dom som bor synna Tolga, så skjønne je at en Nord-Østerdøl kan i anstendighetens navn itte let Røros bli en enda sterkare merkevare. Sjøl om je itte helt skjønne det… Så vi legg nåen diskusjoner død, og je må jeg nok slå meg te ro med Fjellregionen. Så je vil filosofere litt over kessen vi kan sett Fjellregionen på kartet? Kan det vårr gjennom å definere fjellfolket? Hvilke særegenheter har dette moderne urmennesket som kan gjørr oss attraktiv? Det ha je tenkt å plage dåkk litt med.

Om vi sjer bakover i historia og sett den opp mot notida, og stille følgende spørsmål; Æ vi urinnvånere som blåhell ti tradisjoner og kjente mønster? Som sei nei, nei te alle endringer og som klore oss fast ti bonderomantikken? Ke prega æ vi tå bergverkets harde kår der arbeidsfolket og bønder sto sammen og protesterte mot det mektige kobberverket som va styrt tå tysk adel og Kongen i København? Masingsmeden i Tolga han gikk faktisk helt te Kongen i København for å klage beboernes nød i 1780-åra, men hørde dom på’n – itte fanken! Og forunderlig nok så skjer det såmmå i dag og. No æ det je, løpartaska som dom kalle meg på Toljen, som æ nåtidens Masingsmed. Jeg slepp å rese helt te Danmark, for å forsøke ette beste evne å fortæl ke je kjem i frå. Je må te Stortinget i Karl Johans gate. Je slepp å gå – det går mest i tog og en flytur i ny og ne. Men fæ je det som je vil – itte fanken! Det æ nåen likheter – vi æ i hvert fall like sta! Men vi æ da itte helt fastgrodd i gamle spor, je synes vi æ forholdsvis moderne og fæ te mye bra je!

Derfor fryde je meg litt over distriktsopprøret som no æ i emning, for endelig starte motstrømstanken som ble spådd i 70-åra. Historia den gjentæ seg. Vi kjempe fjellfolkets sak mot den såkalte Oslo-eliten. For i Oslo i departementas og direktoratas irrganger æ det maler og standarder, retningslinjer og fortolkning tå lover med påfølgende rundskriv. Dom beskriv i hvor stor grad Fjellfolket kan komme opp med kreative løsninger for å ta seg til rette og bruke sine ressurser. Men no spora je litt tå.. Je skull altså prøve å definere åkken Fjellfolket æ – finne fjellfolkets sjel slik at je kan vørr en stolt Fjellregioner!

Da går vi først te Røros en liten snartur – dom ha fått seg en ny visjon; «PULSEN I FJELLET».

Fjellet – dom ha te Fjellregionen på alvor. Je tru jammen meg rørosingan vil vise sin regionale side gjennom å bruke fjell i visjonen, det ha gått under radaren. Je må da vørr på sporet tå nåe? Pulsen i fjellet beskriv altså Rørossamfunnet der verdensarv, industri og kultur æ fjellpulsen. «Pulsen i fjellet» æ beskrevven slik; «Pulsen i fjellet» ska vørr et nyttig verktøy som synliggjør ke hardt og raskt pulsen slæ innafor ulike avdelinger og områder ! Wow, da må tynsetingan terge opp rørosingan iblant så dom fæ sikkelig makspuls. Pulsen i fjellet slæ – det æ betryggende. Kanskje vi kan sei at vi har fjellpuls; stenhard og fjellstø? Fjellpuls ja– det æ et tøft uttrykk da!

Nord-Østerdølan æ itte så nøye på visjoner, men æ tå ekte bondeslag – og dom æ slettes itte bonedfanga. Neida, pulsen slæ her og- hardt og jamt. Med Steimosletta, strie kviknedøler og osinger som slettes itte vill vårr rørosinger.

Landbruk og verdensarv ha skapt suksessen Rørosmat, med tjukkmjølkspannacotta, Eggen-ost, Os-pølse og Auma mandel. Kristinaskinka æ i eliteklassen den og. Vi æ i et uomtvistelig avhengighetsforhold åt kvarandre. Industri og landbruk, råvarer frå Nord-Østerdalen som bli ferdig produkt under Røros-paraplyen. Som lasskjøreran gjor i si tid. Vi æ sterke bidragsytere te å hållå lasskjørar-tradisjonen oppe.

Bak lasskjørarn skjule fjellfolket seg. Lasskjørarn hell liv ti romantikken og tradisjonan – og sjå; folk valfarte for å vørr med på det ell for å få oppleve det! 20.000 kom te Røros i går for å sjå på åpninga og innkjøringa. Lasskjørarn æ folk som trasse vær og vind, som et surpøsje og dyrke brennhuttu te Fjellpizza’en. Vi og dåkk som hell på tradisjonan ha skapt nåen samfunn som æ unike, som gi nærhet, opplevelse, identitet, mestring, allsidighet og grunnlag for nyskaping og nye næringer. Vi ha opplevd det store hamskiftet med penghushold og digitalisering, men vi ha beholdt historia og mentaliteten. Vi har mye å by på imilla fjella. Men bli vi oppfatta som de store attraktive tebyderan? Ehh, der har vi litt å hente!

Det skal vi gjør nåe med når vi finn identiteten som «fjellregionere». Her æ det itte sirompa bygdeorginaler, ell bygdetullinger, men vi har mye orginalt og ekte. Vi æ itte et bygdereservat, men vi æ funky Fjellfolk. Funky fjellfolk æ riktignok et funk- og discoband fra Nord-Østerdalen med musikere fra Rendalen i sør til Røros i nord. Men no ska det bli mye mer enn et skarve band, for vi æ funky fjellfolk med fjellpuls! Det æ historia vi ska fortæl – for her har vi livestock, roboter, Daldata, næringshage, Høgget og Find my sheep.

Je ska no komme med nåen fakta som bevise at vi æ funky fjellfolk. For je mene at den nasjonale pressen bevisst held viktig informasjon unna. Vi ska bevisst beskylde media for å holde opplysninger tebake og komme med riktige fakta – nåen kalle det alternative fakta ha je hørd.

• Vi æ den beste Kompetanseregionen – som står fjellstøtt. Det snakkes om PISA-vurderinger, men skulan våre æ itte nåe skjevt tårn i Pisa. Vi har gode skoler, lite frafall, glade onger, onger som vet ke ei ku æ og onger som kan gangetabbellen på rams. Åkken æ det som løftes fram som best på skule? Det æ Osloskolan – og det æ sprøyt! Vi ska bygge en mur mot Oslo slik at itte nåe kunnskap ska lekke fra oss og inn – det vil gradvis svekke Olsoborgerne for de intelellektuelle fjellgenan dom ha fått importert frå oss gjennom generasjoner.

• Vi æ den beste matregion – byfolket vil ha Rørosmat te kvardag og fest – vi ska no sett opp en momsbarriere mot Oslo slik at maten må beskattes gørrhøyt om den kjøpes inna ring tre. Der bli det trippel moms – minst!

• Vi skårer høyt på levekårsundersøkelser – det kjem itte godt nok fram. Det eneste som registreres æ inntekts-og formuestoppen. Med den kan avunna dyrkes, men vi trives sjøl om vi itte har millioninntekter. Je sjer aldri nåen ranking på det. Vi ska no etablere et eget institutt som ska registrere kvardagstrivsel – populært kallt lykke. Vi skal finne fram te talverdier for livsvilje, drøm, livskraft og naturopplevelser. Verdien tå rekreasjon må måles, og rekreasjon det æ et fint ord for naturopplevelser. Her går sola opp og ned i et vell tå farger, og her har vi plass te mye natur. Keffer ska vi måle antall innbyggere når vi kan måle naturopplevelser pr innbygger? Det æ faktorer som æ tå stor betydning for folkehelsa og som itte kjem fram. Vi ha levd på frisk luft og realisme, og det skal no måles. Keffer sveve i det blå når du kan elske i det fri, æ et gammelt forslitt slagord fra Senterungdommen. Her æ det i hvertfall fritt for svevstøv.

• Vi har de beste sjukehusa – vi vet ke faglig, kvalitet kombinert med omsorg og service betyr. Derfor ska vi no gjennom det samme instituttet utarbeide nye retningslinjer for hvordan sjukehusa godtgjøres for sin jobb med pasientan. No æ det slutt på evindelige sjukehuskamper. Dessuten æ vi ganske miljøvennlig når vi ska forlate denne verden. Det æ en kjent sannhet at vi bli stygg-gammel. Vi dø vi itte på byvis, men bli spikkjin og tørke inn. Det spare miljøet for mye avfallsstoffer.

• Nettaviser æ det nye, og dom ska vi bruke te å presentere våre fakta. Nea radio, Tynsetingen og Alvdal midt i væla ha utvikla et nytt krypteringssystem gjennom valgfaget «koding for kidsa». Det sett oss i stand te å kåmmå rett inn i den nasjonale pressa med vår fakta. Norvald Illevold som æ vår skanse lengst sør bli sikkerhetsrådgiver med alle fullmakter.

Je vil avslutte med et lite utdrag fra Ola Jonsmoen si bok; «Utkanten midt i verda» utgitt i 1988. Den fortæl litt om det je no ha setta ord på – og anbefales å lesa 30 år ette utgivelsa.

«Gøy på landet – ein nødvendig visjon»

«Norske bygder treng ein visjon. Vi har lenge levd på prognosar, som i tørre, skremmande tal skriv våre eigen dødsannonsar. Vi må ut av den sjølpinande, destruktive, ja rett og slett morbide sirkelen, som visse samfunnsgranskarar kaller utvikling, men som er moderne avvikling. Lenge har vi stått handfalne og venta på dette udefinerbart kontorlause som heiter «samfunnet-skal-gjere-noko». Vi har venta på tiltak, og pybta oss for stat og fylke og alle styresmaktene. Som jenta for friaren! Til slutt var ho så gammal og mager at ingen ville ha henne.

Om ikkje samfunnet kan gje oss ein konkret lovnad, ikkje eingong ei von, så får vi ta oss sjølv i nakken og minnast samfunnet det er VI det! Dernest får vi dikte oss sjølv eit eventyr, som vi i det minste kan fortelje våre barn eller barnebarn, der dei dansar pols i sine utflyttarlag og tørkar støv av ein bygdeminiatyr på kaminhylla. Vi treng ein draum vi kan ta fam i folkefattige, motgangsgrå kvardagsstuner, gni blankt, så han lyser sterkt som ein visjon.»