Da jeg var i Iran pleide min mor å si til meg «første høre, så tenke, så prate». Dette har blitt en del av meg. Og dette gir ulemper for meg, fordi dagens medievirkelighet er som et bakeri. Det som selger best er ferskt brød. Fra jeg har begynt å lese ulike synspunkter og begynt å tenke rundt et tema har brødet blitt så gammelt at ingen redaktør vil trykke det. «Det er ikke aktuelt nå.» Tilbake til Facebook og Imam Khomeini «Gud forbanne ham»
Da jeg var ung likte jeg å tegne. I åttende klasse på videregående vant jeg en stor tegnekonkurranse, men etter at jeg var på kino og så på filmen «Katt på hett blikktak» kom hjem og tegnet en mann som kysset ei jente, ble tegneblokka revet i stykke og jeg fikk ikke lov å tegne mer. Det var gode hensikter bak dette. De ville hindre at søsteren ble lett på tråden. Ellers ville de tape familiens ære. Også da jeg etter tiendeklasse giftet meg, ble det ikke tid til å tegne fordi det var nok med å takle overgangen fra barn til voksen dame med barn, hus og alt ansvaret.
Senere ble det en trøst for meg å gå på utstillinger og se på kunstmalerier. Under Sjahen var det nok av alle typer kunst i Iran. Fra realismen til kubismen og mye annet, fra karikaturtegninger til miniatyrer. Diktbøker ble pyntet med miniatyrer. Og det var håndverkere som drev med kunst på lær, treskjæring, metall og alt annet.
I all kunst var kvinner hovedtemaet, kvinnehår, kvinnepupper, kvinnenavler og hele hennes skjønnhet ble beundret av kunstnere. Store malerier av kvinner pyntet store kunstgallerier i storbyer. Kvinnelige engler pyntet takene på slott og store bygninger. Kvinner som viste nakne kropper bak tynne kjoler under blomstrende kirsebær, ble satt opp for å pynte portene langs gatene av små keramikere. Hver diktbok av Hafez, Rumi, Khayyam og andre klassiske persiske poeter ble illustrert med miniatyrer der kvinner med langt hår, gjennomsiktige klær skjenket vin i glasset til sin elskede under druetrær eller blomstrende mandeltrær. Kvinner var over alt der det var kunst eller kultur. De danset ballett på scenen, de danset folkedans, de var i filmer, de var i reklamer og de var en del av livet, naturen og kulturen. Vi hørte stemmene deres fra radioen og vi så dem på konserter, kinoer, og tv-skjermer. Det var kvinner med pupper, lår og hår, de var påkledd og halvnakne og nakne.
Så kom året 1979 og det ble revolusjon. Khomeini tok makten, og iransk grunnloven ble erstattet med Sharia. Kongeriket Persia ble forvandlet til «Islamic Republic» og da kvinner ble forbundet med erotiske lyster, med kjønnsorgan og noe som forstyrer mannens nærhet til Guden.
Kvinner ble redusert til å være en skikkelse som skal holde seg skjult, noe som ikke skal være synlig, heller ikke i kunstform. Hennes stemme var synd. Og er fortsatt synd. Kvinnelige sangere og sang ble helt borte fra alt av media og scene. Kvinnehår måtte dekkes. Hijab ble obligatoriske, Kvinnedans ble forbudt. Plutselig ble alle diktbøkene med miniatyrene borte. Som om de aldri hadde fantes. Og ett år etter at Khomeini hadde kommet til Iran, kunne man ikke et eneste maleri av kvinner i bøker eller på gallerier eller på treskjæringer eller andre håndverk. Jeg skulle kjøpe et miniatyrbilde på dyreskinn. Det var det vanligste man kunne kjøpe. Jeg skulle gi det i gave til en venn som skulle reise bort. Jeg lettet etter det i basaren og alle andre gatene som håndverkere holdt til i, men nei. «De har tatt alt bort og det er ikke lov å selge» sa selgere til meg.
Jeg svarte men det er kunst, Det er kultur. Hvordan kan miniatyrbildene bli borte? Men de var borte. Fotografiene ble helt borte fra fotobutikken. Kvinnekroppen var borte, håret var borte. Kvinnen som skjenket vin under druetrærne var borte og kvinnene med gjennomsiktige klær som satt under kirsebærtrærne var borte. Er det mulig? De var der, det var normalt at de var der, i bøkene, i fotobutikkene, i galleriene, under blomstene. Det var forbudt å stille spørsmål. Naturen var amputert. Kulturarven var brent eller smuglet til utlandet eller skjult under jorda. Den persiske kulturen ble sensurert av Imam Khomeini «Gud forbanne Ham».
Og det skjer fortsatt i dag, selv om Khomeini er død. Facebook sensurerer. Et historisk fotografien fra Vietnamkrigen forstås som en naken jente, dette bildet vi har forstått som total lidelse, smerte og angst. Men i dag er fokuset på nakenheten, ikke budskapet. Bilde av et japansk tresnitt fra 1750 som viste nakenhet ble sensurert. Nå er det lenge siden Khomeini døde, men hans tanker som ikke aksepterte nakenhet,spesielt kvinnekropp, skal styre media i form av Facebooks retningslinjer. Fordi når et visst antall rapporterer inn et bilde eller tekst varsles en moderator. Spørsmålet er hvem er disse varslerne?
Millioner av Khomeinis tilhengere, eller IS -tilhengere? Folka i Riyadh eller Karachi, Jemen eller i moskeene i Kabul. Hvem er de varslerne? Er de opplyste folk fra Europa som arver Voltaire eller de som fortsatt sitter fast i et mørkt rom på 600-tallet? Skal media og nettsider i Europa la seg bli sensurert av de folka som sier «majoriteten helvete er kvinner». Eller «Kvinne er deres åker». Skal historiske fotografier, malerier og statuer av nakne kropper som har vært en del av europeisk kulturarv blir offer for Facebooks retningslinjer? Persisk kultur ble offer for muhammedanske retningslinjer på 600-tallet og det tok over ett tusen år for perserne å få tilbake litt av sin kultur. De ble rammet av Khomeinis retningslinjer i 1979 og de sitter fast fortsatt.
Facebook er en global plattform for å utveksle informasjon og vitenskap og kultur. Facebook skal være et redskap til å åpne folks øyne for det som ikke tåler ytringsfrihetens lys. Facebook skal være en global plattform for en global utvikling. Utvikling av kultur. Og kultur er musikk, arkitektur, maleri, fotografier, mat og mye annet. Facebook kan bidra til at ungdommene fra disse landene ser på kvinner som en helhet, ikke bare kjønnsorgan. Få dem til å bli vant til å se en naken kropp, uten å tenke at det er synd eller katastrofe og de forstår at dette er naturlig. Facebook kan ikke bli et bremskloss for utviklingen i Europa. De nakne fotografiene og bildene har vært i mange år og de ble sendt på nett. I form av e-post, via mobil og de ble trykket i aviser og bøker. Det var ikke noe problem. Hvorfor skal de sensureres? Facebook kan skape regresjon i europeisk kultur på grunn av sine retningslinjer som skal ta hensyn til mennene i Bangladesh. Sensur i kulturen bidrar til sensur i tanker.
Tusen takk til Espen Egil Hansen, sjefredaktør og adm. dir. i Aftenposten som med sin sterke penn vekket oss.
Artikkelen ble først publisert på forfatterens blogg Ytringsfrihet og religion i Nettavisen.