Terrorisme og ekstremisme

Kampen mot terror krever nytenkning

Norge ruster opp til en konvensjonell krig som ikke kommer. Vår største utfordring er ikke Russland, sier tidligere spionsjef Ola Kaldager, og peker på det han mener er den reelle trusselen: IS. Selv tror han at det kan være et tidsspørsmål før IS rakner i land som Afghanistan, Irak og Syria, men terroren vil bare forflytte seg - til vestlige demokratier. Samtidig kan dagens strategi mot terroren bidra til å skape flere jihadister. Det kan synes som om det norske forsvaret trenger nytenkning.

Ola Kaldager tror ikke at kampen mot terrorisme avgjøres i Afghanistan, Irak og Syria. Til NRK forteller Kaldager at det bare kan være et tidsspørsmål før den såkalte islamske staten (IS) rakner, men konfliktene og terroristene vil ikke forsvinne. De vil bare forflytte seg, følge flyktningestrømmene og reetablere seg i verdens storbyer.

Mye av skylden legger han på krigføringen mot terror. Den bidrar til rekruttering av nye jihadister – og den legitimerer terror, fastslår Kaldager.

Legender

Mange mener noe om krigføringen mot terror, og for oss lekfolk er det ikke like enkelt å ta stilling. Bør vi så lytte til Kaldager?

Ola Kaldager omtales av NRK som en etterretningslegende. Den tidligere spionsjefen ledet etterretningsgruppen E14. Denne gruppen opererte i tidsrommet 1996-2006 i skjul i krigs- og konfliktområder i tre verdensdeler. Målsettingen var å styrke sikkerheten til de norske styrkene på Balkan, i tillegg til at de hadde agenter i Midtøsten og Afrika.

E14, også kalt «Seksjon for spesiell innhenting», var helt ukjent for offentligheten inntil VG, i februar 2011, avslørte dens eksistens. Den var også så hemmelig at den ble holdt utenfor E-tjenesten. En rekke kilder bekreftet i VGs avsløring at norsk etterretning fra midt på 1990-tallet oppnådde oppsiktsvekkende gode resultater. Opplysningene, som for en stor del kom fra den topphemmelige organisasjonen E14, vakte også internasjonal anerkjennelse.

Mye av suksessen til E14 kan kanskje tilskrives denne gruppens resultatorienterte arbeid, det som noen hevdet var kontroversielle metoder og lite byråkratiske stil. En slik arbeidsform er det ikke sikkert at alle sjefer som sitter trygt bak sin PC likte like godt, men så tar heller ikke disse beslutninger mens kuler og krutt fyker rundt ørene på dem. E14, under ledelse av Ola Kaldager, også kalt DG – den grå, har åpenbart ikke hatt en tradisjonell hverdag og klarte altså gjennom hele sitt virke å gå under radaren, både hjemme og ute.

27. juni 2010 ble det kjent at fire norske soldater var blitt drept av en veibombe i Afghanistan. Én av disse var elitesoldaten Trond André Bolle. I januar 2011 ble Bolle av Kongen i statsråd post mortem tildelt Norges høyest rangerte stridsdekorasjon, Krigskorset med sverd. Måneden etter ble det offentlig kjent at Bolle var en del av E14.

Boken om Bolle (Kagge forlag)

Boken om Bolle (Kagge forlag)

Bolles merittliste er imponerende. I Dagbladet (september 2012) kunne vi lese at Bolle var den første spesialsoldaten som ble rekruttert til E14. Disse opplysningene kom frem i boken «Trond Bolle – alles helt, min mann» forfattet av enken Bjørg Gjestvang og forfatter Jon Gangdal. Siden avanserte Bolle til nestleder, under, hva som må kunne kalles, den urkomiske tittelen «kontorsjef». Jeg vil tro at Bolle knapt ville klart å holde seg på et kontor en hel dag.

Da E14 ble etablert var Bolle på marinejegerleiren i Ramsund (like utenfor Harstad). Marinejegerkorpset i Ramsund er ikke hvem som helst, det kan jeg skrive under på. Da jeg selv var aktiv med dykking (Ramsund har trykktank) og fallskjermhopping var basen nettopp Ramsund. Jeg trenger vel neppe nevne at en ble usedvanlig «klønete» i møte med disse gutta, men det veide noe opp at jeg var jente. På den tiden, vi snakker midt på 1980-tallet, var det ingen jenter i marinekorpset (om det har endret seg, vet jeg ikke). Nettopp til Ramsund dro Ola Kaldager da han skulle bygge opp den superhemmelige spiongruppen. Det var utvilsomt et smart valg – og Bolle så plutselig et hav av muligheter.

I denne gruppen fikk Bolle som spesialsoldat mulighet til å utfylle sine manglende kvalifikasjoner ved å jobbe i et team med en akademiker og en tolk. Dette kan betraktes som en HUMINT-organisering (Human Intelligence eller mennskelig etterretning) som på bakgrunn av personlig nettverk i konfliktområder oppnår betydelig etterretnings- og analysekapasitet. Det kan jo også nevnes at den form for spesialsoldater som Bolle representerte nettopp er dét fordi de har spesialisert seg på fysiske operasjoner. Her har åpenbart Bolle utmerket seg. Ifølge boken om Bolle hadde han rekorden i øvelsen «utholdenhet i observasjonspost midtvinters uten etterforsyning». Den lød på 40 dager. Han har også hatt som jobb å svømme inn og ut av nedsenkede ubåter gjennom torpedorørene og ligget ukevis i skjul på gjemmesteder nær russergrensen med innganger både under og over vann. Det var for øvrig også Bolle som hentet de såkalte «Skah-barna» ut av Marokko.

Så hvis E14, under ledelse av Ola Kaldager, var bemannet med flere av Bolles kaliber, har denne gruppen åpenbart høstet erfaringer som er verdt å lytte til.

HER KAN DU LESE NETTAVISENS INTERVJU MED ENKEN BJØRG GJESTVANG I 2011

– For tradisjonelt

Til NRK sier Kaldager at det norske forsvaret tenker for tradisjonelt. Han mener Norge ruster opp til en konvensjonell krig som ikke kommer. Vår største utfordring er ikke Russland, det han frykter mest er den såkalte «asymmetriske krigen mot global jihad».

– Fremtidens slagmarker vil i stor grad være i verdens store byer, fordi vi trolig får flere angrep på vestlige demokratier. IS har med aksjonene i Frankrike vist oss hva som kommer.

– For IS er det viktig  å vise at de har krigere som ikke bare er villige til å sprenge seg eller slakte gisler, men også er i stand til å kjempe med blanke våpen mot fiendens sikkerhetsstyrker. I rekrutteringsøyemed er dette viktig. Det viser styrke, mener Kaldager.

Forflytningen av terroren fra Afghanistan, Irak og Syria til vestlige demokratier er skremmende nok, ikke minst fordi befolkningen i våre vestlige demokratier knapt nok aner hva en krig er. Hadde det gått ut et varsel om noe som lignet på en krigslignende tilstand i Norge, er det min påstand at tilnærmet 98 prosent av befolkningen hadde fått sjokk – og vi hadde lagt avgårde til våre hytter og sommerhus for å gjemme oss. Det gjelder i alle fall «urbanistene». Det kan være at folk i bygder rundt omkring i Norge hadde reagert på en annen måte.

Hemmelige IS-Emni

Kaldager forteller også om en hemmelig IS-organisasjon kalt Emni. Han beskriver det som en slags politistyrke som lenge har rekruttert, trent og sendt soldater til land som kjemper mot IS. Han som ble regnet som nestleder i IS-ledelsen, Abu Muhammad al-Adnani, skal ha bygget opp denne styrken. Al-Adnani, med betydelig militærerfaring og lederegenskaper, skal ha blitt drept i et flyangrep i Aleppo-provinsen i slutten av august, men arvefølgen skal være sikret.

skjermbilde-2016-10-25-15-47-35IS-avhoppere har i avhør fortalt at Emni har sendt hundrevis av rekrutter tilbake til hjemlandene som såkalte «sovende celler». Angrepene i Frankrike regnes foreløpig somEmnis mest vellykkede. Videre er et hemmelig nettverk av IS-ledere plassert i flere europeiske og asiatiske land for å rekruttere ungdom og lede nye terroroperasjoner.

IS’ bruk av barnesoldater er også skremmende. Disse barna, ikke minst ved effektiv propaganda på sosiale medier, presenteres som helter og vanlige soldater. I treningsvideoer opptrer de side om side ved soldatene, gjennomfører halshugginger og utfører selvmordsoppdrag.

Erfarne ledere

Utviklingen overrasker ikke Kaldager. Al Qaida og jihadistmiljøene har svært erfarne ledere fra en rekke land, ikke minst fordi de reiser mellom krigene, og på den måten forbedres stadig metodene og kompetanse bygges.

– Når IS mister kontrollen i Mosul, flytter organisatorene. Spørsmålene er: Hvem er de og hvor drar de? Norske fremmedkrigere er en begrenset trussel sammenlignet med disse. Jihadister har samlet erfaring fra kampene mot Sovjetunionen i Afghanistan, i Bosnia, Tsjetsjenia og Midtøsten.

– Vi så det i Irak etter den amerikanske okkupasjonen i 2004. Mange offiserer fra Saddam Husseins Baath-parti valgte å samarbeide med IS fordi USA ikke ville samarbeide med dem. De ble viktig nøkkelpersonell for IS og bidro til IS’ raske fremmarsj i sunnimuslimske områder. Baath-lederne var ikke spesielt opptatt av religiøse spørsmål, men så en mulighet til å komme tilbake under IS, sier Kaldager.

Kaldager mener Emni er en slags XU-organisasjon (ifølge Wikipedia den største og viktigste allierte etterretningsorganisasjonen i det okkuperte Norge under andre verdenskrig). Han peker på et lederskap som tenker langsiktig og har et enormt internasjonalt nettverk. «De oppsøker eksilmiljøer, finner fiendens svakheter, jakter på kilder som de kan utnytte og bruke i sin kamp, sier Kaldager.»

Kaldagers analyse får det til å gå kaldt nedover ryggen min. Og flere ting tyder på at vi opptrer slik jihadistene ønsker.

Vi gjør som jihadistene ønsker

For å ikke risikere soldatenes liv bombes landsbyer med bombefly og droner, sier Kaldager, hvor mange sivile liv kan gå tapt. Det tjener jihadistene på, for da bygges «hevnlyst, motstandsvilje og legitimitet (til jihadistene, min anm.) blant folk som ikke ønsker krig».

– Våre angrep er dermed på å gjøre fremmedkrigerne til frihetskjempere, mener Kaldager som viser til Talibans styrkede posisjon i Afghanistan.

Dette minner meg om alle de artiklene jeg har lest der islamister tilbyr hijab, sosial hjelp og/eller skolegang til barna i bytte med «troskap» (jeg burde kanskje sagt «underkastelse», som også islam betyr). Det kan synes som om dette er en strategi som fungerer.

Kaldager mener imidlertid ikke at løsningen i dag er noe lignende E14. Til det er verden blitt en for farlig sted, hvorpå han viser til at jihadister kidnapper og dreper både journalister, nødhjelpsarbeidere og andre vestlige.

Derimot kan en del av løsningen ligge i nødhjelpen. Fremtidens bistand i krigsområder må være koordinert med den militære ledelsen, mener Kaldager.

– Britene har god erfaring med dette. Det er også mer ryddig. Soldatene kan i større grad bruke dette for å bygge tillit og forståelse i sivilbefolkningen, sier Ola Kaldager, som mener at dagens kriger viser at bistand ikke alltid kan være nøytral.

 Det som ikke NRK forfølger her, er nettopp at en slik strategi er lik jihadistenes. På samme måter som jihadister bygger «tillit og forståelse» i sin kamp mot dem som kjemper mot IS (ved tap av sivile liv), ser Kaldager for seg at tilbud av nødhjelp kan bidra til «tillit og forståelse» for soldatenes kamp mot IS. Man har noe å tilby som sivilbefolkningen trenger. En slik strategi vil antakelig få de fleste nødhjelpsorganisasjoner til å dåne, da de nettopp er så opptatt av at bistanden skal være «nøytral». Men det finnes neppe noe som er «nøytralt» i krig. En part kan ikke sitte å se på at den andre parten «utnytter» situasjoner som bidrar til forverring eller forlengelse av kriger.

Jeg tror Kaldanger har rett, det kreves nytenkning innenfor Forsvaret.

skjermbilde-2016-10-25-15-52-58

 

NRK dokumentar: – Vi skaper jihadister