Nordisk ministerråds svenske medlemmer, sjef for avdelingen for tillvekst og klima Annika Rosing og direktør for Nordisk ministerråds forskningsinstitutt Nordregio Kjell Nilsson, skriver om prosjektet Nordic Economic Policy Review, som blant andre vårt eget Frischsenter har bidratt til. De kan allerede nå avsløre en spennende nyhet: De nordiske landene står over «store utfordringer».
Du verden!
I 2015 søkte nærmere 163.000 personer asyl i Sverige og selv om ikke alle får oppholdstillatelse vil utfallet bli en kraftig befolkningsøkning, medgir de to. Og så er spørsmålet om dette er bærekraftig:
Flyktingpolitik handlar om humanitet. Samtidigt är det berättigat att fråga sig hur den stora inflyttningen av människor från främmande kulturer kommer att påverka Sverige. Klarar landet av att erbjuda alla nyanlända den utbildning och de sociala insatser som krävs? Vad kommer det att kosta skattebetalarna?
I debatten figurerar många påståenden, därför är det viktigt att klarlägga några grundläggande fakta. På onsdagen presenterar Nordiska ministerrådet en sammanställning av den forskning som gjorts om flyktingars integration på arbetsmarknaden i Sverige, Danmark och Norge. Resultaten, som återges i en specialutgåva av Nordic Economic Policy Review, visar att de nordiska länderna står inför stora utmaningar, men att de hotbilder som en del debattörer målar upp är kraftigt överdrivna.
Rosing og Nilsson starter med å gjenta den for lengst tilbakeviste myten om at asylinnvandring kan demme opp for de nordiske landenes eldrebølge:
I Norden går vi mot en åldrande befolkning och fler pensionärer. Utan invandring kommer försörjningskvoten att öka ytterligare – det blir allt fler äldre i förhållande till antalet i arbetsför ålder. Eftersom flertalet av de asylsökande är unga kan de ge ett välkommet tillskott av arbetskraft och skatteintäkter, förutsatt att de kommer in på arbetsmarknaden.
Dette er ikke tilfelle. For det første medfører denne typen innvandringen enorme kostnader både i direkte utgifter og på sosialbudsjettet. Alt for mange er uten faglige kvalifikasjoner, alt for få kommer i arbeid og dropper dessuten tidlig ut av arbeid. Dette er fastslått av blant andre Statistisk sentralbyrå og Brochmann-utvalget. Der innvandring muligens kan avhjelpe eldrebølgen på kort sikt, fungerer det ikke på lang sikt av den enkle grunn at også innvandrere blir gamle og/eller pleietrengende. På samme måte er det naturligvis feil å hevde at innvandring kan redde velferdsstaten, da innvandrere også tar ut ytelser fra denne. I den forbindelse gjør seniorforsker i SSB Erling Holmøy oppmerksom på at statsfinansielle virkninger av innvandring må vurderes i et langsiktig perpektiv, altså ikke den førstnevnte varianten.
— Å ta inn innvandrere med lav utdannelse, fører ingen steds hen. Vi kan ikke fortsette den innvandringspolitikken vi har ført, sa professor Kjetil Storesletten ved Universitetet i Oslo i 2006.
NHO-ekspertene Kenneth Stien, Torill Lødemel og Baard Meidell Johannesen retter i en egen artikkel en bredside mot den tenkning som har preget norsk innvandringspolitikk de siste årene. Stikk i strid med hva mange politikere fra skiftende regjeringer har sagt de siste tiår, er det ikke slik at problemet med eldrebølgen kan løses gjennom masseinnvandring. Økt innvandring vil i beste fall bare forskyve den demografiske krisen vi før eller siden vil møte.
– Man er nesten uintelligent hvis man ikke er bekymret nå, uttalte ekspert på internasjonal migrasjon og forsker på økonomiske konsekvenser av- og holdninger til innvandring ved Handelshögskolan ved Gøteborgs universitet, Joakim Ruist, i november 2015. Han, som for øvrig også er bidragsyter til Nordic Economic Policy Review, la til at utgiftene aldri kommer til å bli tilbakebetalt – selv om asylinnvandrerne skulle finne seg et arbeid – og at de som tror det bedriver ønsketenking: – Pengene blir ikke tilbakebetalt. Det er ikke skjedd historisk og det kommer slett ikke til å skje fremover, sa han til Jyllands-Posten og påpekte mangelen på arbeidsplasser for ufaglærte/uutdannede. Mottaket av asylsøkere vil føre til at det blir mindre penger til skole, sykehus og pleie av eldre, sa Ruist.
Den årlige regningen i Sverige – skatteinntekter minus utgifter – utgjør rundt 1 % av landets BNP. Det er nesten like mye som hele det svenske bistandsbudsjettet eller det landet bruker på rettssystemet inkludert politiet.
Innvandrere utgjør 16 prosent av befolkningen i Sverige, men 55 prosent av de langtidsledige. De mottar 60 prosent av landets samlede sosialbidrag.
I oktober 2015 anslo den svenske regjeringen at de direkte kostnadene for asylinnvandringen ville komme opp i 27,5 milliarder kroner og øke til 60 milliarder kroner i 2016. Det er 6,4 prosent av statsbudsjettet eller nesten like mye som hele driften av det svenske helsevesenet. I 2017 forventes de direkte kostnadene å øke til 73 milliarder. Alene det siste beløpet vil legge beslag på all skatteinngang – avgifter ikke medregnet – fra rundt 750.000 gjennomsnittlige svenske skattebetalere i full jobb.
Rosing og Nilsson har imidlertid et ess i ermet: 80 av disse kostnadene skyldes uteblitte skatteinntekter, hovedsakelig på grunn av lav sysselsetting. Kostnadene vil derfor synke drastisk så snart asylsøkerne kommer i jobb og begynner å betale skatt.
Aha, så det er sånn det er, altså! Skal tro hvorfor ingen har kommet på den idèen før?
Vel, det står i alle fall ikke på at man ikke har prøvd. De siste syv årene har f.eks. svenske myndigheter satset over 50 milliarder kroner (SEK) for å gjøre det billigere å ansette arbeidsledige. Kostnadene for tiltaket har steget fra drøye to milliarder årlig i 2008 til nesten 10 milliarder i 2015. Resultatet er imidlertid magert, konstaterte Dagens Nyheter. Flere av de statlige støtteordningene for å ansette nyankomne asylsøkere gjør ansettelsen nesten gratis, men bare et fåtall går videre til en vanlig, ikke-subsidiert jobb. Andelen som går fra en såkalt innslusningsjobb, som er en ordning som er spesielt rettet mot nyankomne, til en vanlig jobb har attpåtil sunket for hvert år og er nå på knappe 7 prosent.
Av de nærmere 163.000 asylsøkerne som ankom Sverige i 2015, var det bare 492 som kom i arbeid. Før den store tilstrømningen i 2015 viste tallene at det tar gjennomsnittlig åtte år før en asylsøker i Malmö, kommunen som tar i mot flest og nå krever full stans enda så berikende de mener asylinnvandringen er, kommer i jobb – hvis de i det hele tatt kommer i jobb.
I februar 2016 tok Statistiska Centralbyrån (SCB) og Svenska Dagbladet en nærmere titt på tallene for Malmö fra 1997 til 2014. De viste at av asylsøkerne som ankom i 2004 hadde bare 36 prosent fått arbeid etter ti år i landet. Av de som kom i 2009 hadde bare 18 prosent fått jobb. I tillegg går det feil vei, der som her. I 2007 var 48 prosent sysselsatt, i 2014 bare 36 prosent. For kvinnelige asylsøkere/familiegjenforente ser det enda verre ut: etter fem år i landet var bare ni prosent kommet i arbeid.
Situasjonen er ikke sånn umiddelbart bedre i Norge og Danmark. Kort fortalt:
Tall fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) viser at bare en av fire asylsøkere får jobb etter avsluttet introduksjonskurs som består av to års kursing i norsk og samfunnskunnskap. I dette tilfellet regnes arbeid fra èn times lønnet arbeid eller mer i uka. I statsbudsjettet for 2015 var det satt av 8,4 milliarder til introduksjonsprogrammet med norskopplæring. I 2007 kom 51 prosent i en eller annen form for arbeid etter avsluttet kurs, men andelen falt til 35 prosent i 2012. I 2011 fant Aftenposten at det til da var brukt 100 milliarder kroner på ulike handlingsplaner og tiltak, hvorav mange aldri er blitt evaluert. Uavhengig av eventuelle eller manglende resultater blir de stadig gjentatt i nye handlingsplaner, og likevel er arbeidsledigheten blant ikke-vestlige innvandrere tre ganger høyere enn i den øvrige befolkningen.
I mars 2015 viste en omfattende analyse fra Dansk Arbeidsgiverforening (DA) at bare en av fire asylsøkere er i arbeid etter ti år i Danmark. I desember samme år viste tall fra Danmarks statistik (DST) at sysselsettingsgraden for ikke-vestlige innvandrere falt fra 54,6 prosent i 2008 til 47,7 prosent i 2013, hvilket utgjør et fall på 6,9 prosentpoeng. Nylig viste det danske Finansministeriets analyse av innvandreres nettobidrag til offentlige finanser at ikke-vestlige innvandrere og etterkommere belaster statsbudsjettet med et underskudd på 33 milliarder kroner i året.
Det skyldes altså ikke at de respektive land ikke har forsøkt; for dette er en velkjent problemstilling det har vært tverrpolitisk enighet om å løse i flere tiår. Uten hell.
Det medgir da også Rosing og Nilsson:
Inget nordiskt land har lyckats med detta hittills, men det finns lärdomar att hämta av att utbyta erfarenheter mellan länder med liknande välfärdssystem. Nordiska Ministerrådet har därför sjösatt ett nordiskt samarbetsprogram för att stödja ländernas arbete med integration av flyktingar och invandrare. Programmet löper till och med 2018 och har en budget på totalt drygt 40 miljoner kronor.
Nei, det skal være sikkert og visst.
Det er derfor fristende å spørre hvorfor man fortsatt kaster seg selv og andre blår i øynene ved å hevde dette vil løse seg med enda flere tiltak og enda større kostnader?
Ja ja, fortsetter vi på denne galeien kan vi nok regne med at de nordiske landene snart ikke har råd til slik luksus som en eldrebølge, så da slipper i det minste innvandringsliberale å late som om asylinnvandringen vil demme opp for den. I tillegg vil de slippe å torgføre uholdbare argumenter i et offentlig ordskifte som ikke lenger er like trivelig og lettvint som det engang var for dem. Da kan de istedet bruke tiden sin og menneskesynet sitt på på å diskutere mer humanistiske temaer. Som statlig sanksjonert eutanasi, for eksempel.