Mediekritikk

Har vi egentlig behov for forskningsaktivister?

Leder for Fritt Ord Knut Olav Åmås advarer om at vitenskapen og forskningsinstitusjoner blir undergravet og er under kraftig angrep. Hovedskurken er som vanlig populister av alle slag som bringer forskningen i vanry, selv om Åmås også påpeker at der er visse problemer innad i forskningsmiljøene. Han mener at en demokratisering av forskningsprosessen er løsningen for å gjenopprette tilliten til vitenskapen, som ethvert moderne, rasjonelt samfunn trenger. Sannsynligheten taler imidlertid for at vanryen og mistilliten mer skyldes tiltagende politisk aktivisme forkledd som forskning og ekspertise enn mangel på demokrati. Det er vårt eget Fafo et godt eksempel på.

«Forsøkene på å undergrave forskningsresultater og forskere ligner på angrepene på mediene fra råpopulistiske politikere og grupperinger: De forsøker å delegitimere disse samfunnsinstitusjonenes evne til å forstå verden, og sannhet og sannhetssøken satt under press som grunnleggende verdier. De angriper medier og universiteter som «eliteinstitusjoner», og hevder de er gjennomgående interessestyrt, kommersielt og politisk styrt og upålitelige», skriver leder for Fritt Ord, Knut Olav Åmås i artikkelen Forakten for forskningen i Aftenposten.

Det som skjer nå fortjener faktisk oppmerksomhet, for det sprer seg raskt. Både fra politikere, andre samfunnsledere og vanlige borgere i sosiale medier ser vi tallrike forsøk på å diskreditere mange av de best belagte forskningsinnsikter vi har, avvise hele forskningsfelter – og påstander om at forskere i overveiende grad er styrt av andre samfunnskrefter.

Sentrale norske politikere har også vært involvert i slike vitenskapskritiske debatter, som Carl I. Hagen (Frp) i klimasaker, Sylvi Listhaug (Frp) i asyldebatter, Trygve Slagsvold Vedum (Sp) i diskusjoner om eksperter generelt – og fiskeriminister Per Sandberg (Frp) som har omtalt forskere som «mørke motkrefter» (Aftenposten 19. februar 2016).

Det er dessverre ikke til å komme fra at mye forskning – eller «forskning» som en del fremstår som – fortjener å bli diskreditert. Vår egen forskningsstiftelse Fafo illustrerer dette, og ikke minst at aktivistiske forskningsmiljøer ikke er helt snaue når det gjelder forsøk på diskreditering av kritikere og/eller politiske motstandere selv, hvilket innvandring- og integreringsmininster Sylvi Listhaug fikk merke på disse tider i fjor etter nok en oppsiktsvekkende tynn rapport fra Fafo. Den bruduljen kommer vi tilbake til.

Det er fort gjort å ta feil, men dette er altså en demonstrasjon for vitenskap og forskning. Bilde: AOL NEWS

Tiggerrapporten

Først siste nytt fra Fafo-fronten. I juni 2015 skulle forskerne Anne Britt Djuve, Jon Horgen Friberg, Guri Tyldum og Huafeng Zhang avlive myter om tilreisende tiggere/romfolk, og intervjuet 1269 tiggere i Oslo, Stockholm og København samt sosialarbeidere i f.eks. Kirkens Bymisjon. Ingen av de intervjuede fortalte om bakmenn, organiserte nettverk eller trafficking/prostitusjon. Det er ingen kobling mellom tigging og kriminalitet, var hovedkonklusjonen fra Fafos forskere«Vi er veldig sikre», smilte forskningssjef Anne Britt Djuve i Dagsrevyen; sikre på at påstanden om bakmenn er fabrikkert. Dette i motsetning til hva de fleste rapporter og/eller politiobservasjoner i inn- og utland har tydet på, altså. Som kjent ble Fafos forestillinger grundig torpedert av NRK Brennpunkts dokumentar «Lykkelandet» denne uken.

Fafo baserte seg på informanter innen romamiljøer. Disse fikk betalt både for intervjuet og for å rekruttere andre til prosjektet. Informantene hadde med andre ord et økonomisk incentiv og sannsynligheten er svært høy for at disse rekrutterte folk som allerede kjente hverandre og/eller tilhørte samme miljø. Dermed hadde de også muligheten til å instruere hverandre før intervjuene. Man kan vel også stille spørsmål om noen ville svare ærlig på om de var involvert i kriminalitet og trafficking eller å angi kriminelle bakmenn som oppfattes som mektige og farlige for egen sikkerhet. Dette har da også forskerne tatt høyde for, men konkluderer likefull bastant. Et eksempel på at informantenes troverdighet ikke kan ha vært utpreget høy er at Fafo konkluderer med at det ikke er noe som tyder på at noen av de nyoppførte «romapalassene» i Romania har sammenheng med tiggingen i Skandinavia (side 138). NRK Brennpunkt fant derimot at flere av palassene var tilknyttet bakmennene i Bergen.

Fafos virksomhet passerer riktignok som forskning, men det fremstår som politisk aktivisme. Rapportforfatterne er da også uttalt negative til Københavns tiggerforbud (side 143 og 144).

Rapporten om EMA og angrepet på Listhaug

Over til Fafos rapport om enslige, mindreårige asylsøkere (EMA) og angrepet på Listhaug, som kom i skade for å henvise til Fafos studie fra 2010 av 30 EMA:

«Altfor mange barn tvinges på flukt av sine familier» skriver innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug i en Ytring-kronikk publisert på nettsidene til NRK tirsdag formiddag. I kronikken begrunner hun hvorfor noen av innstramningsforslagene er til det beste for barna.

«Forskning viser at det svært ofte er foreldrene og familien som sender barna sine ut på farefulle reiser», skriver Listhaug […].

Forskningssjef Anne Britt Djuve og stipendiat Guro Omland ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, var raskt ute og hevdet at Listhaug misbrukte forskning og brakte «forskningen i vanry». Djuve sa til NRK at det var et «uvanlig stort avvik mellom det som står i rapporten og det Listhaug skriver.»

Vel, med tanke på at fenomenet med ankerbarn – mindreårige asylsøkere som blir sendt av egen familie til Europa – er godt dokumentert og har vært forsket på både nasjonalt og internasjonalt gjennom en årrekke, er det ikke til å komme fra at det er et uvanlig stort avvik mellom Fafos studie og nær sagt all annen forskning. For ikke å nevne all tilgjengelig kunnskap om hvordan klanstrukturer med familiehierarkier og barneoppdragelse arter seg i avsenderlandene. – Studien dokumenterer ett tilfelle av at noen har måttet reise ut mot sin vilje, sa Djuve. Men dette er hva Fafos rapport faktisk sier (side 38:)

Majoriteten av ungdommene jeg intervjuet beskriver at det var foreldre, besteforeldre, eldre søsken eller en onkel som hadde tatt avgjørelsen om at de skulle dra.

Rapportforfatter Cecilie Øien skriver imidlertid at det er annerledes i Afghanistan, hvor avgjørelsen om å dra tas i fellesskap med familien. Dette fremkommer blant annet i en UNICEF-rapport fra 2010. I denne heter det at det «familien og barnet avgjør (sammen). Det er sjelden at et barn blir tvunget til å dra.» Forskeren kommenterer dette slik (mine uth.):

På den ene siden ble dette beskrevet som en avgjørelse de selv ikke har hatt innvirkning på, på den annen side oppga de aller fleste at de var inneforstått med og godtok årsakene som lå bak avgjørelsen. Mens mange altså forsto hvorfor foreldre eller andre bestemte at de skulle reise, var det også slik at andre ikke nødvendigvis synes å ha forstått fullt ut årsakssammenhengen bak det å bli sendt ut eller at de skulle bort for godt.

Barns evne til å handle på egne vegne og ta avgjørelser på egen hånd er ikke en enten-eller-situasjon. Både foreldre, slektningers og mindreåriges egne valg påvirkes av maktrelasjoner i og utenfor familien samt av ytre omstendigheter. En del av ungdommene har vært delaktige i beslutningen, og noen få har også tatt avgjørelsen selv på grunn av ytterst vanskelige forhold i familien eller dem de bodde hos, mens det bare var èn person, en eritreisk jente, som oppga å ha vært uenig i avgjørelsen på det tidspunktet.

Jepp, dette lyder som lutter frivillighet og medbestemmelsesrett. Stilte Fafo seg i det hele tatt spørsmålet om EMA – mtp deres kulturelle bakgrunn – i realiteten har noe valg og/eller står fritt til å si nei?

Internasjonal forskning vs Fafos

Fafos rapport står i sterk motstrid til det vi ellers vet. FNs høykommisær for flyktningers (UNHCR) rapport fra 2014 har spesielt fokus på Afghanistan, som er et av landene som avgir flest EMA:

Children engaging in unaccompanied travel were generally males between the ages of 13 and 17. Children were motivated to engage in unaccompanied journeys due to a combination of frequently inter-related factors, including poverty, insecurity, inadequate opportunities for education and employment, and family and peer expectations. In high-sending areas, the decision for children to travel unaccompanied outside Afghanistan was often shared by the heads of the family and the children, with families pooling resources, borrowing money or mortaging property to cover the cost of the journey.

Tilbake til Fafos 2010-rapport, som på side 39 understøtter Listhaugs poeng:

Selv om ungdommene har opplevd å delta i beslutningsprosessen i utgangspunktet, ser erfaringer underveis i noen tilfeller ut til å endret synet på beslutningsprosessen. Spørmålet de sitter med, er hvordan foreldre eller andre kunne sende dem ut hvis de visste hvordan det ville bli.

Og det vet de, for selv når poden kommer tilbake til hjemlandet er både familien og «barnet» – som fra Afghanistan stort sett er gutter mellom 13 og 17 år – villige til å forsøke igjen, til tross for inngående kjennskap til risikoen, da de mener at den oppveies av de potensielle fordelene.

Men både Djuve og forskergruppen ved UiO mente at Listhaug ga et feilaktig bilde av forskningsrapportene deres, ettersom ingen av dem har dokumentert at EMA presses til å sende penger hjem:

– Det er heller ikke hold i vår rapport for å si at de presses til å sende penger hjem.

«At Listhaug velger å snu dette til en fortelling om små barn som tvinges fra sine hjem – for å skaffe penger til sine familier – er bare trist og gir ikke et korrekt bilde av forskningen vår», skriver professor i psykologi Tine K. Jensen, psykolog og stipendiat Guro Brokke Omland og førsteamanuensis Nora Sveaass.

Det spiller for så vidt liten rolle, for det har til gjengjeld FNs barnefond UNICEF gjort. Utlendingsdirektoratet (UDI) har gjort seg de samme erfaringene. NRKs Tormod Strand skrev om det så sent som november 2015:

Flere mindreårige asylsøkere sendes til Europa og Norge av familien sin med krav om at de skal sende penger hjem, viser rapporter fra FN. Pengene skulle egentlig gått til mat.

Men ifølge en rapport fra Unicef er mange sendt av foreldrene som forventer at barna skal skaffe penger til familien.

Sendes av foreldrene
For Taliban driver i liten grad tvangsrekruttering, ifølge en rapport fra norske Landinfo. Og ifølge UNHCR tas avgjørelsen om å sende barna til Europa som regel av foreldrene i samråd med barnet.

Seksjonssjef Line Schei Mogenstad i UDI er av samme formening. Skal en EMA komme seg til Europa, må de ha støtte av storfamilien, som skaffer midlene som trengs. «- Vi går ut fra at det er foreldrene som står bak», uttalte Mogenstad til NRK. Leder ved Hvalsmoen transittmottak Tove Brorson opplyste at de erfarer at presset mot EMA begynner umiddelbart etter at de har ankommet destinasjonslandet. «- Foreldrene forventer penger tilbake», sa hun. Seniorrådgiver i Landinfo Barbro Helling forklarte det på denne måten: «-De enslige asylsøkerne får beskyttelse og varig opphold i landet fordi det ofte er vanskelig å spore opp foreldrene og fordi mange av dem kommer fra usikre områder. Dermed er familiene i hjemlandet sikret en kjærkommen inntekt fra barna som sendes. Det å ha et familiemedlem i Vesten er en langsiktig investering og forsikring, fordi familiemedlemmet vil ha en moralsk forpliktelse til å forsørge familienettverker i hjemlandet.»

Mektige aktører med media som drahjelp

For å si det enkelt: når Fafo og Psykologisk institutt tolket – i lys av alt annet vi vet om samfunns- og familiestrukturene i EMAs hjemland – det de skrev i sine egne rapporter som at det dreier seg om frivillig avreise/medbestemmelse, samtidig som de åpenbart ikke klarte å forske seg frem til det velkjente og dokumenterte faktum at de utsendte tenåringene presses til å sende penger hjem til storfamilien – kan det de driver med kalles forskning?

Det er fort gjort å ta feil, men dette er altså en demonstrasjon for vitenskap og forskning. Bilde: Washington post.

Når man tituleres som forsker i samfunnsdebatten, uttaler man seg med vitenskapens og forskningens gode rykte i ryggen, noe som gjør at ens ord veier tyngre enn om man bare var en vanlig aktivist. Det gir dem stor innflytelse i det offentlige ordskiftet og når det gjelder politikkutforming. Forskningsinstitusjoner er med andre ord mektige samfunnsaktører. Fristelsen til å fremme personlige politiske synspunkter eller andre samfunnsinteresser under dette dekket er naturligvis stor for mange. Så meget desto mer siden vi dessverre har medier som sjelden utfordrer disse miljøene.

Det finnes altså store og tunge, internasjonale rapporter som støtter Listhaugs syn, men de journalistene NRK slapp løs på Listhaug hadde ingen motforestillinger mot å viderebringe Djuve et als anklager. – Det er ikke første gang Listhaug blir utfordret på fakta, skrev NRK-journalistene Erlend Kjernli og Lilla Sølhusvik. Nei, det skal være sikkert og visst. Men tenk så artig det hadde vært om mediene bare en gang i blant utfordret noen innvandringsliberale politikere, NGO`er og forskere – som f.eks. Anne Britt Djuve – på det samme? I tilfellet Listhaug vs Fafo/Psykologisk institutt burde nemlig det kritiske søkelyset vært rettet mot de to sistnevnte, ikke Listhaug.

Pekeleken

Men det skjer ikke. Og som vanlig ser vi at publikums dalende tillit søkes forklart med alle mulige utenforliggende årsaker. Det er populisme, det er manglende evne eller vilje til å sette seg inn i vanskelig tilgjengelig forskning, forskningen formidles feil, osv. osv. osv i det uendelige.

Hva med å stille spørsmål om det hele er så enkelt som at forskningsinstitusjoner og ekspertisen bør ta seg sammen og bedrive skikkelig forskning, ikke politisering? Finnes det for eksempel noen grunn til å feste lit til Fafos forskning når det gjelder visse samfunnsområder lenger?

– En undersøkelse i fjor viste dessuten at fire av ti nordmenn mener forskningsresultater «ofte er preget av forskernes egne oppfatninger», skriver Åmås.

Så hvor kommer den merkverdige mistroen fra? Ikke fra det blå, i alle fall. Som en av få aviser hadde Jyllands-Posten en lederartikkel som satt fingeren på det springende punkt ved dagens «ekspertise» da den samme problemstillingen sto på dagsorden i Danmark. Noe lignende vil vi neppe se i de sterkt konsensuspregede norske mediene – for få institusjoner har det mer travelt med å utnevne «eksperter» over en lav sko: les en brosjyre om agurker, skriv en bloggpost på 1500 tegn (med mellomrom) og du er brått blitt en agurkekspert. Jyllands-Posten setter derimot ord på de tingene alle og enhver er, eller i hvert fall burde være, klar over:

Politikere er én ting. Deres opgave er at mene noget. Eksperterne er noget andet. De burde mene mindre og nøjes med at levere fakta til den offentlige debat, men fristelsen til at bruge den offentlige platform til også at meddele egne holdninger er blevet for stor. Mange eksperter optræder i dag som forklædte politikere. Man foregiver at øse af egen videnskabelighed, i sagens natur uhildet og apolitisk, men man deltager reelt i den politiske debat. Når der kan tales om det såkaldte postfaktuelle samfund – altså at mange har en tendens til at benægte fakta og skabe deres egne kendsgerninger – er forklaringen også en voksende mistillid til eksperter.

Ekspertene er selv skyld i at de har latt seg spenne for en politisk vogn. De har ikke vært gode nok til å forsvare den aura av objektivitet og politisk upartiskhet som skal omgi en vitenskapelig fundert ekspertise, dersom ikke troverdigheten skal gå fløyten. På denne måten ligger mange eksperter som de har redt, fortsatte lederskribenten og la til:

– Dertil kommer selvfølgelig at for mange eksperter har tatt for mye feil gjennom årenes løp. Hvem husker ikke vår egen euro-avstemning i 2000 og bølgen av dommedagsprofetier i tilfelle det ble nei til euroen? Uavhengige eksperter fremsto igjen som å gå et politisk ærend og således er den offentlige debatt klebet til av eksperter som har gått helt feil i byen, men uanfektet har fortsatt til neste debatt.

Mysteriet med den manglende tiltro til forskere og øvrig ekspertise burde således være oppklart.

Med pressens medvirkning har aktivismen i forskningsmiljøer kunnet utvikle seg i fred, samtidig som man kunne regne med å slippe unna kritiske spørsmål og dermed bevare den forskningsmessige troverdigheten inntakt. Ettersom pressens formål er å granske makten, er det smått utrolig at de har vært så lite kritiske til de mektige aktørene forskningsinstitusjoner og NGO`er faktisk er. I stedet har de løpt de sistnevntes ærend. Det er ikke mange årene siden små aktører, som rights.no, gikk løs på giganten Statistisk sentralbyrås befolkningsfremskrivinger. Til takk ble vi avvist som konspirasjonsteoretikere, alarmister og jeg vet ikke hva. Ingen av de store mediene tok tak i saken og sjekket om det var noe hold i kritikken. Som kjent var det det, og SSB har siden måtte erkjenne at de tabbet seg ut. Saken viser med all ønskelig tydelighet at også forskningsmiljøer bør holdes i kraven og granskes med et kritisk blikk.

Den fredelige, velfungerende symbiosen mellom mektige samfunnsaktører og media er imidlertid blitt brutt av fremveksten av alternative medier og sosiale medier. I dag ser vi da også at ekspertene og forskere ikke er de eneste som ligger som de har redt, så gjør også den politiske, kulturelle og akademiske eliten samt deres støtter i mediene. Den tilliten disse aktørene en gang hadde synker raskt. Det er et problem for samfunnet som helhet, men problemet må løses der det oppsto og det gjøres ikke ved å rette pekefingeren mot alt annet. Skaden er fremdeles mulig å hele; tilliten fremdeles mulig å gjenopprette. Men det fordrer et offentlig oppgjør med de ansvarlige og en opprydning i eget reir. Utviklingen har kommet for langt og er for alvorlig til å fortsette med pekeleken.