– Salman Abedi var britisk-libysk. Det er jeg også. Hans foreldre fikk et tilfluktssted i UK, og så fikk mine. Hans besteforeldre og oldeforeldre ble reddet fra tyske og italienske fascister ved britiske soldaters offer, akkurat som mine. Detaljene som fremkommer antyder at Abedi kjempet i den Libyske revolusjonen ved sin fars side. Hvis dette er sant, vil hans liv ha vært avhengig av britiske, franske og amerikanske luftstyrker, åpner Alaa al-Ameri, som er et pseudonym for nettmagasinet Spiked!s britisk-libyske skribent.
I skarp kontrast til europeiske politikeres – som vår egen Trine Skei Grande – yndlingsfortelling om «samfunnets svikt», fortsetter al-Ameri: – Abedi var ikke utstøtt. Han ble ikke avvist av det britiske samfunnet. Han ble lært opp til å avvise og hate det, til tross for alt det gav ham og hans familie.
– Hans eldre søster skal ha sagt at Abedi søkte «hevn» for den «dårlige behandlingen» av muslimer i UK og Syria. Dette er sirkellogikken i islamistenes offernarrativ, som nesten enhver muslim som vokser opp i UK har vært utsatt for fra tid til annen, Vestlige regjeringer, og derfor vestlige samfunn, er å klandre for alle tilfeller av intervensjonen i muslimske land, og er like klanderverdige hvis de ikke intervenerer.
Damned if you do, damned if you don’t, med andre ord.
Al-Ameri påpeker at Manchester og Birmingham huser noen av de mest militante islamistene i Storbritannia. De mingler og opererer relativt uhindret i de lokale muslimske miljøene, og har nettverk hele veien inn til London. De har også et betydelig nærvær på internett, som de bruker til å utvide sin innflytelse globalt. Når det gjelder propaganda er de ikke for noen undergrunnsbevegelse å regne, de opererer helt åpent.
– Mens de lever trygt i den britiske rettsstaten, anser de ikke desto mindre det britiske samfunnet som foraktelig. De ønsker ikke å være en del av det, og de lærer folk som Salman Abedi at det er dødssynd å ville være en del av det. Hva som helst som skjer en muslim et hvilket som helst sted i verden blir, så snart det har passert gjennom islamistenes offer-filter, til en anti-muslimsk handling hvor den skyldige må straffes. Så det ser ut til at Abedis handling var resultatet av islamistenes selvabsorberende indoktrinering. I et land, og i en by, hvor unge menn risikerer å bli offer for et knivangrep, tolket Abedi knivangrepet på en venn som en anti-muslimsk «hatforbrytelse» og sverget hevn over samfunnet rundt ham, skriver al-Ameri.
Vi skal her være klar over at Europa har politikere, akademikere og tallrike NGOer som regelmessig gjødsler denne livsfarlige offermentaliteten ved å sementere islamistenes narrativ. Det gjør de ved å gjentatte ganger utpeke det omgivende samfunn som ikke inkluderende nok, ikke flinke nok til å integrere muslimer, ikke imøtekommende nok og/eller hevde at det omgivende samfunn er islamofobisk og rasistisk.
Al-Ameri mener at de som rynker på nesen av den nasjonale stemningen som øker i Europa, neppe har bodd i nærheten av folk som hater sitt adopterte land på den måten britiske islamister gjør.
– Storbritannia her en lang historie med (relativt gradvis) innvandring, og aller viktigst: assimilering som har vært, like mye som alt annet, resultatet av aksept i vertssamfunnet – hovedsakelig fra arbeider- og den lavere middelklassen. De kaklende klasser skylder den økende nasjonalismen på en slags innebygd intoleranse i de samme miljøene som har vært råmaterialet for assimilering i flere tiår. Disse miljøene forstår likevel noe som deres anklagere ikke gjør, fortsetter han:
– Vi kan ha alle mulige forskjeller i klasse, verdensanskuelse og bakgrunn, så lenge det er en felles rød tråd, en oppfatning av delt interesse, historie og skjebne som binder oss sammen som et samfunn. Det er dette islamister og deres apologeter avviser. De første fordi det bryter med deres krav om å regjere menneskeheten i guds navn, de andre fordi det lyder ukultivert og trangsynt.
In 1941, as the German bombs fell, Orwell wrote:
‘England is not the jewelled isle of Shakespeare’s much quoted passage, nor is it the inferno depicted by Dr Goebbels. More than anything, it resembles a family, a rather stuffy Victorian family, with not many black sheep in it but with all its cupboards bursting with skeletons. It has rich relations who have to be kowtowed to and poor relations who are horribly sat upon, and there is a deep conspiracy of silence about the source of the family income. It is a family in which the young are generally thwarted and most of the power is in the hands of irresponsible uncles and bedridden aunts. Still, it is a family. It has its private language and its common memories, and at the approach of an enemy, it closes its ranks.’
(‘The Lion and the Unicorn: Socialism and the English Genius’, 19 February 1941.)
– I mange tiår har islamister ansett Storbritannia ikke som en familie, men som et sted å spise og sove på veien til et annet sted. Mens de privilegerte vrir seg i hendene og lurer på hva de kan ha gjort for å fornærme deres eksotiske gjester, begynner de huset tilhører å protestere. Når de gjør det – som for eksempel når barna deres blir myrdet på en popkonsert – ser deres mer sofistikerte slektninger ut til å være mest opptatt av å unngå en scene, glefser al-Ameri og avslutter med en salve politikere, akademikere og NGOer bør skrive seg bak øret:
– Å åpent diskutere islamisme er ikke et angrep på meg eller noen annen britisk muslim. Vi er gislene til islamismen og dens vampyristisk predikanter som gjorde Salman Abedi til et våpen og brukte ham til å slakte 22 uskyldige, midt under deres glede, av ren forakt. Å snakke åpent og ærlig om denne skrekken er det eneste håpet vi har om å komme ut av dette som noe som kan minne om en sammenhengende britisk familie.