Det er den alltid så opplysende avisen VG som har trykket innlegget til Minhaj-representanten for ungdom, Muhammed Yasin Adil. Jeg kan summere den opp slik: De skal bekjempe ekstremisme, altså terror, ved å gi ungdom riktige ideologiske verktøy gjennom «kunnskaps- og erfaringsutveksling». Hovedgjest er Tahir ul-Qadri, lederen for den verdensomspennende Minhaj-bevegelsen. Yasin Adil forteller at stortingspolitikere er invitert, politi, PST og presse.
Ikke alle var like dumme
Våre trofaste lesere kjenner godt til seansen i 2012 i København, da ul-Qadri og Islamsk Råd Norge var på konferanse for å formidle en fatwa mot terror og selvmordsbombing. På scenen skulle også Danmarks statsråd på integreringsfeltet delta, Karen Hækkerup. Hækkerup møtte ikke frem. Hun hadde nemlig fått mer enn nok av ul-Qadri og hans ekstremisme og dobbeltspill:
– Jeg ved, at vi har én ting til fælles, og det er, at man skal være imod terror og ikke anvende selvmordsbomber. Når det så er sagt, så er de værdier, han står for, så fremmede for det, jeg tror på. Jeg er demokrat, han går ind for sharialov, og derfor synes jeg ikke rigtigt, vi har nogen fællessag, fortæller Karen Hækkerup.
Nettopp. Hækkerup forstår det vi har forstått: Det er ikke mye demokratisk og fredsælt eller moderat å være for steining av folk, for drap på angivelige blasfemikere, for kvinners totale underdanighet, som å måtte adlyde ektemannen i ett og alt, i det hele tatt å være for et shariastyrt samfunn på alle nivå.
Minhaj-damer i Lahore, helt i norsk ungdoms totalitære ånd blant mange av dem som tilhører samme Minhaj i Norge.
Se den avslørende videoen av ul-Qadri på youtube
Heller ikke biskop Per Lønning, professor og også Høyrepolitiker, lot seg lure i sin tid, det vil si tilbake på 90-tallet. I 1995 fikk Lønning nemlig to bøker i gave av Qadris norske tilhengere på et seminar i Oslo, begge bøkene forfattet av Qadri. Den ene oversatt til norsk, den andre på engelsk, Islam og kristendommen. I Lønnings bok Fundamentalisme. Ord til fordømmelse – ord til fordummelse? (1997), viet Lønning et kapittel til islamsk fundamentalisme, der han pekte på Qadris bok i engelsk språkdrakt. I en kronikk i Aftenposten året etter fortalte han om sitt noe skrekkpregede møte med Qadri og hans tilhengeres tankeunivers:
«Boken (til Qadri) åpner med en lengre introduksjon av forfatteren, hans grunnleggelse av, og hans uavbrutte innsats for Minhaj, og definerer sistnevnte som en organisasjon ’for enhet i den islamske verden, for gjenopprettelse av religionen islams overlegenhet over andre ideologier og for å intensivere den internasjonale kamp for en islamistisk revolusjon’ (s. 19). Særlig roses Qadris utrettelige kamp for dødsstraff over profetens kritikere».
Lønning skrev videre at «Professor Qadris bok og hans fotfeste i Norge bekymrer meg dermed ikke så lite. Ikke minst fordi et møte med refererte bok avslører hvor lite det norsk-kulturelle Norge – jeg selv inklusive – har vært, og er, klar over hva som verserer av ideologiske impulser blant landsmenn i vårt eget land, og hvor intenst denne påvirkning stritter imot ikke bare kulturell integrasjon, men selv de mest elementære tilløp til toleranse».
Lønning stilte seg derfor svært kritisk til vestens dialogprosjekt med figurer som ul-Qadri, som står for «en svært så enøyet erobrerideologi». Lønning etterlyste i avrundingen et ærlig blikk på realiteter:
«Minst av alt vokser det forståelse av å lukke øynene og feie mulige problemer under teppet i en eller annen uforpliktende godviljens navn. Jo åpnere kortene ligger på bordet, desto større er mulighetene på sikt til stede for en gryende forståelse».
Det er således ikke overraskende at Minhaj støttet drapsdommen over Salman Rushdie.
-Radikalisere muslimer verden over
Heller ikke alle forskere er blinde for ekstremister som ul-Qadri. I Norge er de ikke mange, men en som har utmerket seg er religionshistorikeren Alexandra Irene Larsen. Hun skrev en kronikk i Morgenbladet i 2012 der hun påpekte hykleriet og dobbeltspillet, og hvordan sentrale aktører har prøvd å renvaske ul-Qadri:
Både i Norge og Danmark omfavnes ul-Qadri som en medspiller i kampen mot fundamentalisme og terrorisme. Ul-Qadri har vært invitert til Norge gjentatte ganger helt siden 1990-tallet, og har møtt flere politikere. Human-Etisk Forbund har rost ul-Qadri, hans fatwa og hans arbeid mot ekstremisme, det samme har Antirastistisk Senter. Mellomkirkelig Råd og den flerkulturelle avisen Utrop har også ved flere anledninger støttet og fremmet ul-Qadri. Problemet er bare at Ul-Qadri, når han ikke besøker dialog- og fredskonferanser i Vesten, er opptatt med å radikalisere muslimer i hele verden.
Konferansen til Minhaj-ungdommen går av stabelen i august i Østfold. Altså før Stortingsvalget. Hvis sentrale politikere møter frem, også politi og PST, bør det føre til en offentlig oppvask vi aldri har sett maken til i Norge. Det hadde jammen vært på tide. Dokumentasjon på ekstremismen ligger rett foran nesen på dem.
Hykleriet og flørtingen med vår tids nazisme må opphøre.