Erlend Wiborg, Himanshu Gulati, Silje Hjemdal, Sylvi Listhaug og Christian Tybring-Gjedde, alle FrP, har fremmet «Representantforslag om å styrke kampen mot antisemittisme». Representantene peker historisk på jødeforfølgelse i Europa tilbake til 1200-tallet, og erkjenner at i dag er det først og fremst blant muslimer man finner utbredt jødehat. «Man må derfor sørge for å undersøke grundigere hva som formidles i moskeene og på andre arenaer som har stor påvirkning på mange muslimer i Norge», heter det.
Frps konkrete forslag er følgende:
1. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om hvordan man kan sørge for at samtlige norske skoleelever i løpet av skolegangen får muligheten til å besøke tidligere konsentrasjonsleirer, som Auschwitz og Sachsenhausen, f.eks. gjennom Hvite Busser, Aktive Fredsreiser og andre organisasjoner.
2. Stortinget ber regjeringen sørge for kontroll og kartlegging av antisemittisme i norske moskeer og på andre arenaer som har påvirkning på muslimers holdninger til jøder.
3. Stortinget ber regjeringen sikre at moskeer og andre aktører som sprer antisemittiske holdninger fratas statsstøtten.
Det levende jødehatet
Ikke overraskende er tidligere livssynsminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) på banen og avviser forslaget. – Det må være en høy terskel for å frata trossamfunn statsstøtte og vi er skeptisk til overvåking, sier han. Det organiserte kristenfolket i Den norske kirke bestemte seg jo ved islams innmarsj i landet vårt å støtte oppunder islam i håp om at mer religion inn i samfunnet vårt ville gi fruktbare drypp på kristendommen.
Som vi kommenterte da: Kirken grep begjærlig muligheten for å styrke egen makt i Norge da islam meldte sin bredere ankomst. Antakelig derfor gjorde Kirken hva den maktet for å legge til rette for at islams røtter i Norge skulle få gode vekstvilkår. Ett tydelig resultat så vi omtrent samtid med skuddene i Dagaliveien i 1993 som nær kostet William Nygaard livet: Den norske kirke hjalp på dette tidspunktet muslimer å opprette Islamsk Råd.
En høy terskel bør være nådd, og vel så det, når det spres ideologi mot en folkegruppe, jødene, som dehumaniseres slik islams tekster gjør. Vi så antisemittisme fra moskeen Central Jamaat Ahle-Sunnat i Oslo i 2013. Imamen i moskeen og styreleder forfektet blant annet dette om jødene:
– Hvorfor drepte tyskerne dem? Én grunn er at de er urolige folk i verden.
Det er dessverre grunn til å anta at dette er en gjengs holdning blant imamer og muslimske trossamfunn i Norge og Vest-Europa. Grunnen er enkel: Antisemittismen er en del av det islamske genet, det islamske fundamentet, tilbake til islams dannelse i 622, en antisemittisme som har befestet seg i eksempelvis Osloskolen på østkanten.
Det intense jødehatet lever blant flere muslimske ledere den dag i dag, som Basim Ghozlan i Det islamske forbundet, Rabitamoskeen. Senest 17. mars la han ut en lang status spekket med jødehat, der det blant annet heter dette om jødene: «Å Gud, høst en straffens pisk over dem, og vær deres vokter, og ødelegg dem, …»
For ikke å glemme imamen i Drammen, Noor Ahmad Noor i den fundamentalistiske moskeen Minhaj-ul-Quran, som er aktiv i dialogarbeid i Drammen. På Facebook skrev han følgende:
– Hitler lot noen jøder være slik at verden skulle se hvor grusom denne nasjonen er, og hvorfor det er nødvendig å drepe dem.
Statsforvalteren mente dette ikke kvalifisert til å frata moskeen statsstøtte fordi moskeen kom med en melding i etterkant der de «tok avstand» fra uttalelsen. Statsforvalteren mente det var «tvil om forholdet i denne saken kan knyttes til trossamfunnet på en kvalifisert måte. Vi viser i den forbindelse til at trossamfunnet ikke svarer for enhver handling begått av personer som representerer trossamfunnet». Tingretten dømte denne imamen til 60 dagers betinget fengsel og en bot på 12.000 kroner, en dom som ble stadfestet i lagmannsretten etter at politiet anket saken da de mente halve dommen burde gjøres ubetinget. Altså slapp imamen billig unna.
En annen hendelse bør friskes opp, knyttet til han som var den ledende sunni-ideologen i verden, Yusuf al-Qaradawi, Brorskapets fremste åndelige fører. I 2009 uttalte han følgende:
For å avslutte min tale, vil jeg si at det eneste jeg venter på nå, når mitt liv går mot slutten, er at Allah gir meg muligheten til å reise til landet for jihad og motstand (dvs. Israel, red.anm.), selv om det skal skje i en rullestol. Jeg vil skyte Allahs fiender, jødene, og de vil kaste en bombe mot meg, og slik vil jeg avslutte mitt liv ved å bli martyr.
Basim Ghozlan kommenterte Qaradawis uttalelser slik i samme artikkel i Aftenposten:
Jeg vil ikke kommentere disse uttalelsene fra Yuzuf al-Qaradawi. Jeg kjenner Qaradawi som en respektert religiøs leder, og vi følger med på hans fjernsynsprogram. Men hans politiske uttalelser vil jeg ikke kommentere.
To år senere jobbet Ghozlan for å hente Qaradawi til Norge, i regi av Det islamske forbundet.
– Det er en tanke om at han skal komme hit, i tilfelle som en del av et seminar eller en konferanse, sier Ghozlan.
Dialog, dehumanisering og makt
Med forferdelse og dyp bekymring har vi borgere etter 7. oktober-terroren i Israel vært vitne til en bølge av antisemittisme i våre norske og vesteuropeiske gater som gir assosiasjoner til Europa på 30-tallet. Selvsagt er det ikke bare muslimer som utviser klar antisemittisme etter terroren mot Israel, de får god drahjelp av opprinnelige borgere forankret på venstresiden i politikken.
Men det er fra islamsk hold vi registrerer den desiderte mest utbredte antisemittismen, og derav FrPs tre nye forslag.
Muslimer ses gjerne av medier og eliten som en svak minoritet. Det er de ikke. Tvert om har de satt seg i maktposisjoner i politikken, og i samfunnslivet gjennom tette bånd til sentrale norske institusjoner, mer enn noen annen religiøs gruppe. Kanskje ikke underlig, vil mange mene, da islam er mer politikk og juss enn åndelig. Ikke minst ser vi maktposisjonen også gjennom såkalt betalt dialogarbeid, forsterket av Regjeringens «Handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer (2020-2023)». Begrunnelsen for handlingsplanen var ikke minst følgende:
Flere terrorangrep internasjonalt og i Norge, som angrepet på Al-Noor-moskeen i Bærum i august 2019, har ført til at mange muslimer føler seg utrygge. Politiets sikkerhetstjenestes (PST) trusselvurdering de siste årene viser at det har vært en økning i trusselen fra høyreekstreme i Norge.
Dette er bakgrunnen for at regjeringen besluttet å lage denne handlingsplanen mot diskriminering av og hat mot muslimer.
At Manshaus-saken nå har fått en helt ny dimensjon, nemlig at psykiatere mener han var og er psykotisk, og at dette stiller minnesenteret i Bærum i et noe underlig lys, er ikke et tema her. Vårt tema er ene og alene antisemittismen i islam som har befestet seg i Vest-Europa grunnet innvandring fra det utvidede Midtøsten.
For det var neppe tilfeldig at to dager etter massakren i Charlie Hebdos lokaler i 2015, tok en venn av terroristene, Amedy Coulibaly, seg inn på et jødisk kosher supermarked i Paris og drepte fire jøder (og en politibetjent). Han kunne jo enkelt valgt et hvilket som helst annet supermarked eller nærmeste boulangerie og drept tilfeldige personer av ulik religiøs eller ikke-religiøs bakgrunn. Det var nok heller ikke tilfeldig at terroristen i København måneden etter Paris-angrepet, Omar El-Hussein, først gikk til angrep på et debattmøte om ytringsfrihet med den drapstruede svenske kunstneren Lars Vilks til stede, for så å ta seg til synagogen og drepe den jødiske vakten Dan Uzan som voktet inngangen.
Det var nok politisk veloverveid å rette skytset mot Frankrike og Danmarks jødiske befolkning, like politisk veloverveid som da franskalgeriske Mohamed Merah i mars 2012 skjøt og drepte en 30 år gammel rabbiner og tre barn, det yngste barnet kun tre år gammelt, utenfor en jødisk skole i Toulouse. Ei heller var det tilfeldig at franskalgeriske Mehdi Nemmouche, etter all sannsynlighet på vei hjem til Marseille etter krigsdeltakelse for Den islamske staten, tok veien om Belgias jødiske museum i Brussel og skjøt og drepte fire personer i mai 2014. Han kunne like gjerne tatt turen innom eksempelvis Louvre, noe som ville vakt vel så stor medieoppmerksomhet og offentlig bestyrtelse.
Akkurat som det fremstår som svært politisk målbevisst da jihadisten Arfan Bhatti i Profetens Ummah medvirket til skuddene mot den jødiske synagogen i Oslo i 2006. Bhatti, født i Norge av pakistanske foreldre, kunne eksempelvis valgt ut hindugudshuset i Oslo, all den tid hatet mellom pakistanske muslimer og indiske hinduer er intenst og vedvarende. Men hinduene i India kjente ikke islamstifteren Muhammed til, så denne religiøse gruppen er naturlig nok ikke nevnt med ett ord i islams grunntekster.
Muhammeds blodige angrep
I Osloskolen henviste elevene (lenke over) til koranen. Som en sa det: «Det står i Koranen at du skal ta livet av jøder, alle riktige muslimer hater jøder. Jøder skal drepes hvis de kommer hit til denne skolen.»
Elevene henviser altså til koranen, til islam. Det antakelig mest kjente koranverset de kan vise til, er knyttet til å rettferdiggjøre profeten Muhammeds nedslaktning av den jødiske stammen, Banu Qurayzah:
«Og Allah brakte ned fra deres borger de av bokens folk (jødene) som hadde ytt fienden bistand, og han kastet skrekk i deres hjerter. Noen drepte dere, noen tok dere til fanger. Og Allah lot dere arve deres jord, boplasser og eiendom, jord som dere ikke hadde satt fot på. Allah evner alt (koran en 33:26, 27)», som er et av de såkalte sverdversene.
Under slagets andre dag ba jødene om amnesti: å kunne forlate Medina og bydelen sin for godt med livet i behold, noe Muhammed avviste. Stammen overga seg, og de seirende muslimene bestemte seg for at alle menn over pubertetsalder skulle henrettes, kvinner og barn skulle slavebindes og selges, og alt gods som tilhørte den rike stammen, skulle fordeles som krigsbytte. «Det er dommen til Allah i den syvende himmelen», skal Muhammed ha forkynt.
Krig mot jøder er omfattende beskrevet i Muhammeds sira (hans biografi). Dagen før attentatet mot den jødiske synagogen og drapet på Dan Uzan 13. februar i 2015, refererte en imam på Nørrebro i København nettopp til Muhammeds sira da han oppfordret sine undersåtter til å gå «i krig med jødene».
«Vår profet hadde jødiske naboer i Al Medina. Ønsket han tettere relasjoner, harmoni og dialog, slik FN og de som ønsker å forene sannhet og løgn gjør? Eller prekte han at de skulle betro seg til Allah? Når de krenker løftet sitt og ikke aksepterer kallet hans, så vet du hva han gjorde med dem. Det står i hans sira, at han skal krige med jødene».
Stort tydeligere kan en religiøs leder knapt åpenbare den direkte koblingen mellom islams tekster og denne religionens kamp for å fordrive jødene.
Et annet sentralt slag Muhammed stod for er det såkalte slaget ved Badr i 624 mot den maktfulle jødiske stammen Banu Quraish tilhørende i Mekka. Banu Quraish er følgelig nevnt både i koranen, sira og hadith. Like før slaget ga Muhammed krigerne sine beskjed om at «det krigsbyttet den enkelte tok, ville bli hans eiendom». Videre lovet Muhammed krigerne sine at «enhver som kjemper modig, gikk frem mot fienden og ikke vek tilbake og ble slått i kampen, ville komme til paradis». Slaget ved Badr står lang fremme i islams bevissthet og forkynnes bredt i moskeer og deres tilhørende koranskoler for barn og unge.
Etter slaget ved Badr ble en rekke prominente jøder drept på Muhammeds ordre, typisk lærde og poeter som hadde fremmet kritikk av Muhammed. Slaget ved Badr ble til sure 8, «Hærfanget» (også kalt «Krigsbyttet»), i Koranen. Lærdommen er ikke minst at for dem som fremmet intellektuell og teologisk kritikk av Muhammeds islam, fantes det ingen nåde. Og historien viser også at løgn var et legitimt middel for Muhammed når fiender skulle tas av dage, som da jøden og poeten Kab bin Al-Ashraf ble tatt av dage av Muhammeds menn etter å ha fått beskjed fra Muhammed at løgner for å få Kab i fellen var legitimt.
Etter slag mot jødiske stammer, som også ved oasen Khaybar i 628, tok Muhammed og hans menn jødiske jenter og kvinner til ekte eller som slaver, som krigsbytte.
En pakt som sier alt
Den såkalte Omar-pakten bør også nevnes, basert på kalifen Omar b. Abd al-Aziz, som regjerte i 717-720 i Syria, da den hadde sin opprinnelse i en traktat Muhammed inngikk med jødene i Medina. Pakten regulerte «rettigheter «til kristne, jøder, zoroastere og hedninger under muslimsk herredømme, «rettigheter» som skulle gi dem beskyttelse.
- Forbud mot å bygge nye kirker, klostre, synagoger etc., i eller nær muslimske byer.
- Forbud mot å gjenoppbygge ødelagte gudshus i egne eller i muslimske bydeler.
- Forbud mot kors på kirker.
- Påbud om at muslimer kan benytte seg av andres gudshus i form av praktiske formål (som å benytte dem som stall for hester og lagerplass).
- Forbud mot å misjonere overfor muslimer og avholde offentlige seremonier.
- Påbud om å gi reisende og forbipasserende muslimer husly og mat i tre døgn.
- Avgi sitteplass når muslimer ønsker det.
- Forbud mot å forsøke å likne muslimer på noe vis.
- Avstå fra å besitte våpen.
- Ikke ri med sadel eller dyr som muslimer rir på.
- Klippe panneluggen.
- Forbud mot å kritisere islam, Muhammed eller engelen.
- Forbud mot å konvertere til en annen religion enn islam.
- Ikke heve røsten i kirker eller når muslimer er i nærheten.
- Forbud mot å lære ikke-muslimske barn Koranen.
- Forbud mot påskeparader.
- Begravelser må avholdes i stillhet.
- Forbud mot å begrave ikke-muslimer i nærheten av muslimer.
- Forbud mot å avle frem griser i nærheten av muslimer.
- Forbud mot å lyge overfor en muslim (altså, ikke motsatt).
- Påbud om at ikke-muslimske gudshus må være lavere enn muslimers gudshus.
- Påbud om å bygge så lave hus at hver gang man entrer eller forlater huset, må man bøye seg. Dette for å minnes den lavere statusen.
- Forbud mot å selge vin.
- Forbud for ikke-muslimer mot å ansette eller lede muslimer.
Liknende regler for jøder og kristne så vi under det muslimske styret i Andalucia som varte i rundt 700 år.
Den desidert viktigste opposisjonen mot Muhammds islamprosjekt var å finne blant jødene. Det er et historisk faktum, et faktum som har dype konsekvenser helt inn i vår tid. Muhammed løste «jødeproblemet» med vold, brutal og hensynsløs vold og drap. Også et historisk faktum som lever i eksempelvis våre koranskoler.
Skal jødene ofres – igjen?
FrPs representantforslag beveger seg inn på uhyre sensitiv grunn. Det burde ikke være slik, all den tid forslaget er basert på rasjonalitet – i ånden til opplysningstiden – og observerbare fakta i vår tid. Men politikere flest har valgt å lukke øynene for jødehatet i islam (om de overhodet kjenner til denne virkeligheten). Det passer ikke inn i det falske narrativet de selv har bygd opp; at muslimer er en forfulgt minoritet (diskriminering og hat fra nordmenns side) som trenger en særlig beskyttelse fra storsamfunnet.
Vi kommer heller ikke unna det faktum at de muslimske stemmene er blitt en betydelig maktfaktor i Norge og Vest-Europa. De teller rundt 70.000 personer kun i Oslo. De kan tippe valgets retning, blå eller rød blokk, noe Oslos byrådsleder fra Høyre, Eirik Lae Solberg nok er seg meget bevisst, så bevisst at han gikk ut med fett valgflesk til moskémiljøene under sist valgkamp: Oslo kommune under ledelse av Høyre ville påspandere en offentlig feiring i gatene – dette angivelig i mangfoldets og inkluderingens navn.
Glemt var de få jødene jødene (ca. 1.500), som ikke har et snev av politisk makt ved stemmeurnene. Glemt var alle andre religioner også, inkludert kristendommen i påskehøytiden som nærmer seg. Sannheten er: Ramadanferingen er en rød klut i ansiktet ikke-muslimer og fører tvert om til økt polarisering i samfunnet. Religion gjøres til et offentlig anliggende i stedet for å privatiseres til den hjemlige sfære.
Det ligger i Stortingets DNA å avvise forslag fra FrP – ikke minst når forslag kan knyttes til negative konsekvenser av innvandringen, uansett hvor velformulert og velfundert forslaget er, noe vitterlig det nye representantforslaget er. Tilstanden er en tragedie i vår tid med store samfunnsmessige skadevirkninger.
Fornuften tilsier at jødehatet i islam, nedfelt i koranen, hadithene og Muhammeds sira, burde vært annullert som kun tilhørende nettopp Muhammeds tid og uten relevans for vår tid.
Igjen svikter Norge jødene, akkurat som vi gjorde for snart 85 år siden.
Det er grunn til å anta at nettopp Hitler er fornøyd med tingenes tilstand. At Europa klarer å fullføre hans prosjekt, Hitler og hans menn som prissatte islam høyere enn kristendommen grunnet det krigerske i islam, i motsetning til kristendommen som ikke minst forkynner å vende det andre kinnet til, et bud nettopp politikere flest følger i møte med islam.
De historiske referansene er i hovedsak bygget på Halvor Tjønns biografi, Muhammed – slik samtiden så ham, og Ibn Warraqs bok, Hvorfor jeg ikke er muslim.