Jeg måtte bort. Få luft under vingene, se noe helt annet enn den lille byen med fontene på torget, et middels stort kjøpesenter og en kino med vonde seter. Så jeg dro ut. Ikke så langt, da. Oslo. Så vestover. Heller ikke så veldig langt. Men det ble både Stavanger, Bergen og Haugesund. Og tilbake til Oslo.
Før jeg av flere grunner vendte tilbake til Hole og Hønefoss. Nå var byen forandret. Kulturhus. Et kulturliv. Store byggeplaner, bedre veier (litt!), mer trafikk. Og større kjøpesenter og bedre seter på kinoen.
Så jeg har ikke fått følelsen av å «måtte bort» igjen. Før i fjor høst. Og jeg visste hvor jeg skulle. Det måtte bli Skottland. Det har alltid vært noe som har dratt meg mot De britiske øyene.
Ikke si det til noen, men jeg har liksom tenkt at hvis det finnes tidligere liv ... Nei, det er jo bare tull, ikke sant? Men hvis! Så har jeg levd på den grønne øya, i vikingtiden.
Så i mai satt jeg altså på flyet, og fikk masse luft under vingene. Valget falt på Inverness. Så godt å se noe annet, høre om noe annet, være et annet sted enn i Hønefoss. Få bekreftet at det finnes faktisk noe annet der ute! Her var det historie med eldgamle røtter og naturopplevelser rett utenfor dørstokken. Og for turistene, et mekka. Det var nesten for mange av dem. Både folk, sauer, kuer og turister.
Det er nemlig en optimisme i Iverness. Det graves og bygges, boliger skifter hender, stadig dyrere. De siste årene er befolkningen nesten doblet. Årsaken? Dobbeltsporet jernbane. Du kan tro jeg fikk hakeslepp når jeg innså parallellen. De venter også på sin Ringeriksbane! Det glapp nesten et «stakkars» ut av meg.
Du kan tro jeg fikk hakeslepp når jeg innså parallellen. De venter også på sin Ringeriksbane!
Men så skjedde det noe. Den siste dagen. Jeg hadde sett nok. Hørt nok. Vært der lenge nok. Jeg fikk hjemlengsel! Så da flyet sirklet inn Gardermoen, og hjulene dunket nedi asfalten, var det nesten så jeg strakk armene i været og jublet som en småbrisen Syden-turist.
Og da Askeladden-sjåføren svingte meg inn på Sentrum stopp, kunne jeg ikke trille kofferten fort nok hjem. For endelig var jeg tilbake i den kjære hønebyen min. Hjemme. For er det noe jeg har skjønt hver gang jeg drar og returnerer, om det er som naiv 19-åring eller litt mindre naiv 39-åring, så er det at gresset alltid er grønnest her i Hønefoss.
LES FLERE LØRDAGSTANKER AV METTE ERIKSEN:
- Det er no' dritt, men det kan skje den beste
- Leter du etter svar i ditt indre, finner du bare organer
- 40-årskrise? Serr, lizm. Jeg bare henger med gjengen.
- Bypåske eller skitur? Den tar jeg på hælen.
- Ta min hånd og la den varme
- Er det noe liv heeeer?
- Hagetips for selvdyrkede krydderurter i sin beste alder