Enda en terrorhandling sender bølger av frykt og avsky over oss. Nå er det viktig å holde hodet kaldt og hjertet varmt.

Med våre erfaringer fra Utøya den meningsløse julidagen i 2011, kommer realiteten i mandagens terror i Manchester ekstra nært. Dødstallene steg utover tirsdagen, og blant de drepte er det barn og ungdom.

Hva han tenkte, mannen som sprengte seg selv i et selvmordsangrep ved en konsert med artisten Ariana Grande, vet vi ennå ikke. Samtidig er det klart at målet med denne typen terrorangrep er å skape frykt, og å rive ned tilliten i samfunnet som angripes.

Bjørn Harald Blaker

Ansvarlig redaktør og daglig leder i Ringerikes Blad

 

Det er naturlig å kjenne på frykten. Hvor kan vi føle oss trygge? Vi ser det på ferievalgene. Steder som har vært rammet av terror velges bort. Færre reiser til land som Egypt og Tyrkia, men også europeiske storbyer som London og Paris velges bort.

Stanser vi opp og tar et skritt tilbake kan vi se ting i et annet lys. Terrorhandlinger er ingenting nytt, men utviklingen i samfunnet har gjort at hendelsene får langt større oppmerksomhet nå enn før.

Både sosiale og tradisjonelle medier er tapetsert med direkte og brutale beskrivelser. Men, realiteten er at langt færre dør i terrorangrep nå enn for noen tiår siden. På sett og vis har mediene blitt et forstørrelsesglass for terroristene. Det forsterker effekten.

Vi skal ikke bagatellisere terrorisme. Det er også viktig at mediene opplyser og bevisstgjør oss, og fortsetter med det. Samtidig er det viktig at vi lærer oss å håndtere informasjonen på en konstruktiv og god måte, og hindrer at terroristene lykkes med å spre lammende frykt.

Etter angrepene 22. juli ble det lagt vekt på at vi må forsterke demokrati og åpenhet. Det vil alltid være grupperinger i samfunnet som vil endre samfunnet, og som ikke skyr noen midler. I stedet for at de skyves ut, og får vokse seg sterke i mørket og utenforskap, må de inkluderes, møtes og belyses.

Med klok informasjonshåndtering hindrer vi terroristene i å lykkes med å spre unødvendig frykt.

Samtidig må vi være oppmerksomme. Vi må se dem som faller utenfor, og vi må se etter faresignalene. Bekymring og mistenkelige ting må formidles til myndighetene. Daglig stanses terrorhandlinger over hele verden slik, og det må vi fortsette med.

Vi lever i en trygg del av verden, i en historisk trygg periode. Det må vi huske, når de brutale bildene flommer inn over oss. Med klok informasjonshåndtering hindrer vi terroristene i å lykkes med å spre unødvendig frykt.