Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
– Si meg, sier dere «heisann» der nede? Det var 18. mai og en kollega pepret meg med spørsmål idet jeg kom inn døra. Han hadde nemlig hørt på radioen at i Fredrikstad, der jeg bor, sier vi «hipp, hipp, heisann hurra!» på 17. mai. Selvfølgelig gjør vi det. Og ungene slenger på et «Norge har bursdag i dag». Men det gjør dere visst ikke i Sarpsborg.
Jeg trodde han tøyset. Hipp, hipp hurra UTEN heisann, liksom? Det er jo ingen schwung over det! Jeg tok runden blant kollegene. Men verken skjebringer, vartinger eller andre sarpinger hadde noen gang jublet «hipp, hipp heisann hurraaa».
Utsett aldri noe med familien
Jeg ble fascinert av fenomenet. Da jeg vokste opp på Torp i Borge på 80-tallet var det fremdeles lokale dialektvariasjoner her nede i Nedre Glomma-land. Jeg sa for eksempel «søvv», mens min venninne fra Torsnes sa «sæu» om de ullkledde, brekende dyrene. Bestefar, som opprinnelig kom fra Ullerøy, hadde noen andre dialektord enn sine jevnaldrende naboer på Torp.
Ikke lett å være tung
Men jeg trodde det var slutt på det. I løpet av voksenlivet, mens jeg har flyttet rundt, fått venner og kolleger fra mange forskjellige steder i landet, har dialekten min blitt utvannet. Selv om jeg gjør alt jeg kan for å holde på den. Og det synes jeg er trist.
Så da blir jeg litt rørt, når jeg oppdager slike små forskjeller. Selv om vi er blitt globalisert og digitalisert, alle mann, så er vi altså fremdeles superlokale på noen områder. Og en bedre dag å feire den lokale tilhørigheten på enn 17. mai finnes vel ikke!
Da alt gikk galt