Turgåing er kanskje det aller viktigste egetbidrag til å styrke folkehelsen, så vel ut fra medisinske, sosiale som økonomiske vurderinger. For å imøtekomme disse behovene har det i Sarpsborg kommune kommet til flere flotte og nyttige anlegg på området tur- og joggestier og rekreasjon de siste par årene, slik som anleggene i Kulåsparken, «Bryggestien» langs Glengshølen og «Tusenårsstien» fra Hafslund langs og over fossen, samt det populære tårnet på Appelsintoppen.

Herfra ser en også ned til Tunevannet med forventning om en gang å kunne fortsette gåturen dit ned og langs vannet før retur til byen. Sist, men ikke minst: En takk til de politikere som støttet forslaget om å bygge den nye gang- og sykkelbrua Opsund–Hafslundsøy.

De tyngste argumentene for støtten fra de fleste var kanskje tilknytningen til Nedre Glomma-pakka, det vil si bidragsmidler og miljø. Men brua vil faktisk kunne bli en av de viktige elementene i et nytt konsept som vil øke Sarpsborgs attraktivitet, nemlig et av landets beste tilbud på turstier i bynære natur- og kulturlandskap.

De øvrige elementer i et slikt konsept er nevnte «Tusenårsstien» og «Bryggestien», eventuelt avstikker til Ravneberget, lysløypa og så det aller viktigste, men fortsatt manglende ledd, rundt Tunevannet. Likevel har ordføreren i lengre tid manifestert at turgåere ikke er velkomne i nordenden av Tunevannet, et av byens tidligere varemerker.

At ordføreren har manifestert avvikende holdninger, kan ikke gå upåaktet. I et historisk perspektiv kan ikke innbyggerne rolig se på at en enkelt ordfører bryter ned den arvede naturkapital de eier

Halvard J. Kvisgaard

 

Sarpinger har en 2.000 år gammel hevd på ferdselsrett rundt Tunevannet, fra den tiden da de fem bygdeborgene rundt Tunevannet og Vestvannet (Herresal og Jomfrusal, Trollerød, Valbrekke og Stenerød) ble reist.

Hevden ble tungt og aktivt fornyet under St. Olav 1.000 år senere, da området med den da nye Tune fylkeskirke i Vingulmark var et kult-senter med liv og mye trafikk. Friluftsloven (1957) begrunner og definerer 100-metersbeltet rundt nordenden av Tunevannet som utmark, og med klar ferdselsrett for allmennheten.

Stortingsmelding nr. 18 (2015-16) må nærmest leses som en entydig instruks til Sarpsborg kommune om å binde sammen de to stiene på Tunevannets øst- og vestside. Kommunens arealplan omtaler også allmennhetens behov for tilrettelagt tilgang til natur og stier, selv om denne planen ikke er tilfredsstillende spesifisert i påpekning av slike enkelte «korridorer» mellom LNF-områdene.

Sarpsborg-politikerne må samles om å gi det nødvendige «politiske oppdrag» for denne korridoren til administrasjonen, som har kompetanse til å realisere dette oppdraget, og også til å ferdigutvikle det nevnte turstikonseptet. At ordføreren har manifestert avvikende holdninger, kan ikke gå upåaktet. I et historisk perspektiv kan ikke innbyggerne rolig se på at en enkelt ordfører bryter ned den arvede naturkapital de eier. Det vil være stor interesse knyttet til ordførerens velvillige svar på hvorfor man ikke skal ønske turgåere velkommen rundt og nært Tunevannets strender.

Et sluttlig sukk: Til fots blant perler Tunevannet rundt, skal ikke bli en vanlig sarping forunt. At ordføreren velger en slik strategi, er trist og leit for byens framtid. Det er nok slik at han trives best, uten plan og vern i øst og vest.