Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Igjen og igjen skjer det: Vi lar blikket fallet på ett nytt varsel på telefonen og varselet forteller om død. Om terror, om vold, om krig, om naturkatastrofer, om ulykker, om sykdom. Igjen og igjen skjer det. Det knyter seg i mager, tanker blir svarte, hjerter fryser til is, hender knyttes i sinne, frykt erstatter glede. Vi ser rundt oss, og alt vi ser minner oss om døden.
Men i neste nå, like etter meldingen om død, plinger et nytt varsel på mobilen, og vi ser: Terroristen blir behandlet på en sykebåre av helsepersonell. Voldsofferet finner fotfeste og reiser seg igjen. Fra hele verden strømmer hjelpen til, mennesker gir og gir for å hjelpe de som har mistet hus og hjem i jordskjelvet. En overlevende blir hentet ut av en knust bil, den syke blir frisk etter god behandling. Igjen og igjen skjer det: Varme brer seg mellom mennesker, en lys ide oppstår, hjerter renner over av kjærlighet, hender åpnes mot hverandre, og glede erstatter frykt. Vi ser det. Vi må se det! Og vi må la det minne oss om livet!
Det er påske, og i kirkens gudstjenester skal vi igjen vandre sammen med Jesus gjennom død til liv. Vi følger Jesus da han ble hyllet av folket palmesøndag, da barna sang og jublet for ham og alle vil være i hans følge. Vi spiser kveldsmåltidet sammen med disiplene og Jesus skjærtorsdag kveld, slik jødene alltid gjør det før sabbaten, vi bryter brødet og drikker vinen, og lytter til Jesu ord om at han skal overgis til døden. Vi røres inn til hjerteroten av hvordan Jesus gjør tjenerens oppgaver, han vasker gjestenes føtter! Så forundres vi over disiplene som sovner mens Jesus fortviler i møte med sin ufattelige skjebne.
Langfredag følger vi Jesus til døden. I langfredagen rommes all verdens smerte, nød og død. Fortellingen om Gud som korsfestes og drepes, speiler alle våre fortellinger om vold og ondskap, om smerte og død. På korset henger Gud, overgitt i menneskers hender.
Mennesker som har kapasitet til å utføre onde handlinger, til å hate, krenke og drepe. Vi har det alle i oss. Og langfredag er det Gud selv som utsettes for vår onde vilje. Jesus dør. For oss, på grunn av oss, og sammen med oss.
Så begynner verdens lengste døgn. Det døgnet der Gud er død. Det er et speilbilde av alle de tider i våre liv da døden hersker. Det er de lengste og mest smertefulle tidene i våre liv.
De tidene der vi tror at alt er slutt, at all vår glede er over, at alt er uten mening, at vi er onde selv, at alt er dødt. Gud har vært der. For oss, på grunn av oss og sammen med oss.
Den natten samles mennesker over hele verden i kirkene eller ute i naturen der man først får øye på soloppgangen. Med blikket vendt mot øst, venter man sammen i lengsel etter dagen. Når de første, bleke solstrålene kommer til syne i horisonten, eller gjennom kirkenes vakre glassmalerier, bryter jubelen løs: «Kristus er oppstanden! Ja, han er sannelig oppstanden!»
Soloppgangen! Den varsler at nå begynner dagen. Nå kommer lyset! Nå våkner livet! Påskedagen er her. Den dagen da livet seirer. Da Gud bekjemper døden. Da kjærligheten overvinner hatet. Da lyset på nytt tennes i mørket.
Det er et tegn til deg. Til oss. Oss mennesker. Vi ser det rundt oss hver dag. Livet vinner. Lyset kommer tilbake. Kjærligheten er størst av alt. Gud lever. For oss, på grunn av oss og sammen med oss!
Så fortvil ikke, du er aldri alene! Gud er sammen med deg. Gud vet hva smerte, ondskap og lidelse er, og du er ikke alene når livet er vondt. Gud har lovet at det skal blir annerledes. En dag skal livet vinne for godt! Da skal alt bli nytt. For de blir stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. De skal aldri dø. De er våre tegn til liv! Løft blikket, så får du snart øye på dem. Åpne hendene dine, så du kan ta i mot gavene. Gud, som er kjærlighet, vil være sammen med deg.
God påske!