Innledningsvis smiler jeg litt av Sandefjords Blads redaktør, som begeistret ønsker en debatt om fortsatt ferjedrift velkommen. Endelig! jubler Steinar Ulrichsen, over at lederen for ett av kommunens hovedutvalg, den gode Bjarne Sommerstad, «våger å snakke høyt om» vi fortsatt skal ha ferjedrift i byen. Som om «noen» har ønsket å legge lokk på en slik debatt. Som om sandefjordingers følelser er det eneste som står i veien for et rasjonelt vedtak om å bli kvitt hele utysket.

Han omtaler lett nedlatende ferjene som «de flytende seddelpressene». De beste argumentene står vel da bak standpunktet om å flytte ferjene til Larvik?

Det er liten tvil om hva redaktørens personlige standpunkt i utgangspunktet er: Ferjene må flyttes fordi «handelsstanden hver dag må se penger som kunne ha vært brukt i Sandefjord, forsvinne over sjøgrensa». For ikke å si «den enorme biltrafikken til ferjene gjennom byen flere ganger daglig».

Leserbrevet fortsetter under bildet.

 

Begge argumenter er legitime og verdt å tenke over, diskutere og vurdere. De er heller ikke nye. Faktisk har jeg i min lange levetid i byen støtt på den samme diskusjonen og de samme meningene flere ganger, fra debatten rundt «Spervik» via «Gelting Nord» til Scandi Lines «Bohus», i minst to omganger ved fornyelse av Color Lines seilingstillatelser og da Fjordline seilte opp som en brysom konkurrent. Jeg kan ikke minnes at noen makter har gjort forsøk på å legge lokk på diskusjonen i noen av de tidligere rundene, at noen har måttet «våge» å ytre seg i saken.

I forrige valgperiode tok Sandefjord Høyre initiativ til en bred diskusjon om kommunens fremtid, byens utseende, næringsgrunnlaget, havneområdet - og Tivolitomta. Fem åpne møter i daværende bystyresal og en serie eksperter satte søkelys på del-emner og fikk stor oppslutning. Interessen fra Sandefjords Blad var sånn måtelig. Kanskje var det feil parti som reiste saken. Sandefjordspatrioter, politiske partier, næringsdrivende og ikke minst Elin Syrdahls Sandefjord Byforum Ressurs har gang på gang foreslått store og dristige grep for å gjøre byen til et bedre sted å bo og leve i. Hun og hennes samarbeidspartnere har holdt debatten levende – med mange av de samme forslagene – «kom til byen».

Noen innledende synspunkter på et par problemstillinger: Ferjedriften er verdiskapende og inntektsbringende, gir arbeidsplasser og positive sidevirkninger. Jeg går ut fra at redaktøren har sjekket inntektssiden i havnekassa. Dets midler kan etter lovverket kun benyttes til havneformål. Strekker man strikken litt, kan mange millioner benyttes til mye av den oppgraderingen, de grønne lungene, deler av infrastrukturen, aktivitetstilbudene og byrommene tett på bryggekanten. Uten ferjer, så godt som ingen havneinntekter. Og vi mister status som internasjonal havn. Altså ingen flere cruiseanløp. Så lenge tapte havneavgifter kan erstattes av skatteinntekter fra annen og ny næring i nærheten av bryggekanten, er kanskje tapet til å leve med. Men er vi så sikre på at næringsdrivende står i kø for etablering akkurat her? Hvorfor har de i så fall ikke reist ønsket tidligere? Er nyetablering i havna en «quick fix»? Dersom nye bedrifter etablerer seg i området (med tilnærmelsesvis like mange arbeidsplasser som ferjene representerer) – vil ikke det også føre til «en enorm biltrafikk»? Selv med Sommerstads grandiose idé om p-hus sør for Park vil det bli trafikk både nordfra og vestfra gjennom byen til dette p-huset.

Så stiller jeg spørsmålet: Tror man virkelig at sandefjordinger, vestfoldinger og andre vil slutte å bile til ferjeterminalen i Larvik etter flytting og unnlate å handle om bord eller i Strømstad? Vil de i stedet virkelig velge å bruke pengene på handelsstanden i Sandefjord? Min egen personlige holdning har ikke noe med følelser for sjøfartshistorien eller nostalgi å gjøre. Alt til sin tid. Jeg tenker heller på sikre arbeidsplasser og sikre inntekter for lokalsamfunnet. Det bør andre også gjøre.