Noen leter etter sitt sanne jeg hele livet, mens andre blir født på rett hylle og med en «vaskeanvisning» som fungerer. Slik vet vedkommende selv, og andre rundt, hvilken type behandling som kreves for at nettopp dette individet skal fungere godt og fremstå best mulig.

Skulle du i tillegg være så heldig å forstå hvem flokken din er tidlig i livet, er du heldig. Det er bare å leve livet på en rosa sky!

Jeg husker godt mine flokker. De har ikke vært de samme i løpet av levde 50 år. Det begynte med snørrungene i barnehagen. En fantastisk gjeng. Vi hadde det gøy hver eneste dag, sett bort fra dagene med flis, for korte gulrotstaver, eller at jeg heller ikke i dag fikk tamburinen – under samlingsstunden midt på dagen.

På barneskolen og ungdomsskolen var jeg en del av B-gjengen, eller B-klassen som lærerne kalte den. Her gikk det på k(r)yss og tvers en periode med hvem som «tilhørte» hvem. Det var IKKE greit å menge seg med A- eller C-gjengen. Vi hadde egne klassefester, pusset tennene i takt når helsesøster viste oss, og skyllet med fluor fra små medisinglass.

På videregående var det plutselig helt greit ikke å ha Busnel-lue eller Millet-jakke. Jeg tilhørte språkklassen og vi var nesten bare jenter. Etter tre år med lånte klær og permanentert høysåtehår ble vi født på ny, og døpt i rødrussens ånd. Gurimalla for en gjeng! Det røde livet var hektisk og kort, men glemmes aldri.

Les også

«Den aller største skrekken var å bli glemt. Det skjedde ikke én, ikke to, men hele tre ganger!»

Fingeren i jorda: Etter å ha vært snørrunge, medlem av B-gjengen og rødruss – FILLERN, jeg glemte helt å nevne at jeg gikk i korps og var en del av tre gjenger der. Først de sjenerte aspirantene, så de vimsete juniorene og deretter de ranke hovedkorpsmusikantene … som faktisk kunne marsjere i takt – uansett, tilbake til den krasse sannheten. Det ble vakuum etter videregående. Identitetskrise!

Plutselig var jeg ikke med i noens gruppe. Jeg ble kun et vedheng og venninna til en student ved Blindern i Oslo. Som en parasitt måtte jeg henge meg på henne og hennes gjeng. Det var ikke bare-bare å velge en ny retning i livet, jobbe litt og vente på at mitt eget liv skulle rulle videre.

Det gikk jo på et vis, men det var traurig. Livet tok seg opp igjen da jeg fant min nye gjeng i medstudenter på ei medielinje. Livet hadde mål og mening, igjen – ikke verst!

Så var det arbeidslivet. I tillegg til å ha en arbeidsplass, kolleger og prosjekter, fikk man utdelt roller. For min del var det programlederroller, reporterroller, vaktsjefrolle og redaktørrolle. Og nå består arbeidslivet av journalistrollen og klubblederrollen.

Parallelt, på egen familietidslinje, dukket rollen som ektefelle opp OG den viktigste av dem alle: morsrollen. Den kan du ikke spille noen timer i døgnet. Du kan ikke «fake» den. Den er konstant, altoppslukende og så absolutt veldig, veldig givende. Slik var det i 22 år.

Først var jeg matstasjon og tåretørker, før oppgavene ble utvidet. Jeg steg i gradene, var leksikon og dugnadsproff. Så kom den altoppslukende transportalderen, som fordøyde all fritid. Og det hele kulminerte i et repetitivt vippskrav.

Nå er mine tre, skjønne gåseunger ute av redet. De snubler ikke lenger i ei ujevn rekke mellom sin mor og far. De roper ikke:

– Kan jeg få is!

– Det er aldri noen som vasker klær her i huset!

– Hva er det til middag?

– Hva er det til middag?

– Hva er det til middag?

– Kan jeg låne bilen, forresten?

Tre soverom står mørke, til og med vaskerommet er tomt.

Et minne dukker opp. En barnestemme synger: «Dese vat in de kisjen, va am a gånadu?» (Rat in my kitchen av UB-40). Apropos kjøkkenet. Det framstår ikke lenger som en slagmark med foringsstasjoner for bananfluer eller det som verre er.

Flokken min er spredd for alle vinder. De har tatt hele verden i bruk. Merkelappen min er utvasket og en gryende identitetskrise ligger som smågrus i skoa. Vinternatta - og alt det der.

What am I gonna do? (Nok en UB-40 låt.) Skaff deg en hobby, sa et velmenende individ med overvekt av testosteron i kroppen.

– Takk for tipset. Jeg prokrastinerer og hører meg gjennom spillelista til, ja nettopp, UB-40! Så langt er jeg kommet til gruppas mest spilte: Red, red wine … Memories wont go …