Det er helt greit at tidene forandrer seg, men det som ikke forandrer seg er at kristendom har en særstilling i vår historie og er en del av vår nasjonale identitet.

Hva den enkelte tror på, er en privatsak og man bør respektere det. Personlig er jeg oppvokst i et hjem der mor var troende og far absolutt ikke var det. Jeg er også vokst opp i et miljø der noen av dem som ikke var medlemmer av statskirken, var de mest ivrige i menigheten, som ikke var en del av kirken. Og jeg personlig er både døpt og konfirmert. Og har tre unger, der to er konfirmert i kirken og en humanistisk.

Selv er jeg medlem av kirken, men likevel stolt av at jeg lørdag skal holde festtale for konfirmanter som står «borgerlig» i Kragerø. Det tror jeg er femte eller sjette gangen jeg holder slik tale. Jeg synes det er tøft at ungdommen tar sine egne valg og at de også tar konsekvensen av sin tro, eller sin mangel på tro.

Sånn skal det være.

Likevel mener jeg altså at alle som vokser opp i dette landet bør få inn skikkelig undervisning om kristendom.

I 1000 år har vårt samfunn vært preget av at kristendom har vært den mest sentrale religionen og fortsatt står altså den kristne lære i en særstilling. Man skal selvfølgelig likestille folks rett til å tro på hva de vil, skulle bare mangle, men kristendommens plass i vår historie endrer seg ikke fordi det er mange flere muslimer og ateister enn før i Norge.

At et lite flertall (160 mot 140) i Ap har bestemt seg for å gå til valg, blant annet, på denne saken om navnet på religionsundervisningen i skolen, er greit nok.

Sådan er demokratiet.

Men jeg mener altså de tar feil på to nivåer. Det ene er at det er feil i forhold til vår nasjonale felles bakgrunn og det andre er at det strengt tatt er lite strategisk, all den tid frieriene til og fra KrF har vært heftige og yre i lang tid.

Partienes landsmøter er normalt et slags politisk verksted hvor man ofte ønsker å vise seg framtidsrettet, man vil fornye, forbedre og forsterke partienes ideologiske plattform.

Men noen ganger mener jeg at det som er mest framtidsrettet, bør forankres i det fundamentet vi har bygget vårt land på.

Og her synes jeg at Arbeiderpartiet bommer.

Jeg synes altså at det er helt greit at vi også gjennom denne typen signaler og symboler, sier noe om hvem vi er, hvem vi har vært og hvor vi har vår historiske forankring.

Selv folk som er ikke-kristne, er stort sett oppvokst i en kristen tradisjon.

Og ungene i Norge, det være seg om de er født i Norge, Bagdad, Jerusalem, Mogadishu, London, New York eller Islamabad har godt av å vite hvordan framveksten av Norge har vært knyttet til den kristne lære.

At man ikke skal prakke egen religion på andre, er jeg enig i. Men det betyr ikke at man skal late som fortiden ikke fantes.

 Skuespilleren Kristoffer Joner var voldsomt imot at det skulle fortsatt stå «K» i religionsfaget. Han sa: «Den K-en må vekk, er dere heilt sinnssyke!».

Tja, ikke heilt. Men muligens nesten.

Poenget i organisatorisk behandling av denne typen saker er helt grei. Som med det meste; Flertallet bestemmer, sånn må det være. Men det betyr slett ikke at flertallet alltid har rett.