Det var ikke lenge etter det forrige terrorangrepet i London. Da Khalid Masood hadde drept fire personer og skadet hardt et titalls andre. Han meide ned fredelige fotgjengere som ruslet over den berømte Westminster Bridge – og han drepte en politimann, vakt utenfor parlamentet, med kniv. Før han selv ble skutt og drept.

Igjen hadde London blitt rammet av terror, som så mange ganger før. Dette var helt i slutten av mars. Da jeg var der like etterpå så kom våren til London. Trærne var grønne, plenene innbydende og det mysset av folk, akkurat i dette området. Folk satt sammen på gresset, noen hadde gitar, noen sang, noen danset, noen drakk vin, andre lekte rundt med hunden sin, kastet frisbee – eller bare levde. Bare var.

London hadde igjen «tatt tilbake» byen sin. Det tok ikke mange dagene før ting var som normalt. Londonerne er alltid tydelig på dette. Etter det fantastiske slagordet som preget Storbritannia under andre verdenskrig. Egentlig ble det, i opptakten til krigen, og med stadig dystrere utsikter og trusler fra en forvirret villmann, med smal bart, i Berlin i tankene, de britiske myndighetene i 1939 fikk laget det som en forberedelse på krigen. Det var for å løfte den britiske moralen.

Plakaten ble trykket, i første omgang i 2.45 millioner eksemplarer og hang over alt, selv om det ganske geniale budskapet,  først ble «gjenoppdaget» i nyere tid. «Keep calm and carry on!  Det kan muligens oversettes til «Ta det rolig og fortsett med ditt». Så jeg har prøvd å lage en norsk variant i dag. Det handler om at utenforstående trusler og terror ikke skal få ødelegge folks dagligliv, folks livsglede. Man bør i mest mulig grad «carry on» - som før.

Allerede onsdag i neste uke er det 17. mai. I år har det hengt noe tyngre skyer enn vanlig over arrangementet. Og da tenker jeg ikke på de forvillede snøskyene som forhåpentlig nå har tømt seg for vårens siste rester av det kalde, hvite stoffet, men PSTs advarsel. De frykter terrorangrep 17. mai. De mener at det er fare for at noen vil prøve seg. Kanskje på vår nasjonaldag, slik de gjorde i Nice i Frankrike i fjor, på den franske nasjonaldagen.  

Mange norske byer har hatt møter der sikkerheten har blitt skjerpet. Man har vært nødt å justere på noen av tradisjonene, i Bergen der man ofte har store biler med morsomt innslag i hovedprosesjonen, er dette droppet. Andre steder er rutene for folketog og barnetog lagt om etter en sikkerhetsvurdering.

Det er bra. Selvfølgelig skal man sikre seg så godt man kan. Selfølgelig skal man ikke late som om sikkerhetstrusselen ikke er der.

Men om 17. mai i år blir en blek utgave av fjorårets, så er ikke det bra. Om folk holder seg hjemme i stedet for å juble for 17. mai, Norge, historien og ungene våre – samt friheten vår, så er ikke friheten så sterk som vi ønsker. Og da har vi tapt noe som kan bli tungt å vinne tilbake.

Da har terroristenes onde ønske om å spre frykt fått konkrete utslag.

Derfor mener jeg at folk absolutt bør feire 17. mai slik de pleier. Noen sinnsforvirrede mennesker som har så dårlige ideer, som har så dårlig budskap å selge at de må true folk, terrorisere folk, drepe folk, for å bli hørt på, skal ikke få ødelegge en dag som i 188 år har preget landet vårt – i stigende grad.

Allerede fra omtrent 1829, ikke 1814, om noen skulle tro det, men allerede fra 1829 ble det meldt om feiring av grunnlovsdagen i Norge. Blant de første, om ikke det første stedet, var forresten Porsgrunn der folk samlet seg på den fine vårdagen for å hylle landet vårt.

Terror og terrorister finnes. Det kan til og med hende at vi, hele vår levetid, blir nødt til å forholde oss til at slike onde krefter finnes. Men de skal slett ikke få ta fra oss livsglede, stolthet, respekt for fortiden og håp om framtiden.

Tar de fra oss gleden – så har de vunnet. Og de skal slett ikke vinne.

Derfor sier jeg med stor frimodighet:

Hurra for 17. mai. Måtte glede og optimisme knekke mørkemenns onde hensikter.