Når Come Taste The Band (CTTB) skal feire at de har spilt sammen i 20 år, tar de med seg Bernie Marsden og Doogie White fra henholdsvis Whitesnake og Rainbow.

Jubileumsplanen er klar, men publikum må vente til oktober før musikerne slipper løs sin musikalske hyllest til tre klassiske rockeband. Det skjer på John Dee i Oslo 20. oktober, og på Parkbiografen i Skien 21. oktober, samme helg som festivalen 1001 Watt skulle ha gått av stabelen.

Nå blir det istedet hardrock med CTTB og oppvarmingsbandet Anthem fra Skien.

Ble tidlig fans

Vokalist Vidar Heldal fra Neslandsvatn og gitarist Jo Henning Kåsin fra Sauherad møttes mens de gikk på videregående i Bø. Jo Henning ble hekta på Deep Purple allerede i tredje klasse på barneskolen, takket være onkelens røslige platesamling. Også Vidar var godt inne i rocken, men Jo Henning tar på seg æren for å ha reddet kameraten over fra Kiss til Deep Purple. Gruppas tiende album «Come Taste The Band» ble en døråpner, men, i tillegg til at tittelen lyder som en oppfordring, er det også litt tilfeldig at de valgte å kalle seg det samme da de selv dannet et tribute-band.

– Bandet var ikke ment å eksistere i mer enn fire konserter i 1997. Alle drev med andre ting ved siden av, men det kom så mye folk og hørte på, og det ble veldig moro. Vi gjorde unna 33 jobber på få måneder, minnes Vidar Heldal.

 

Da gitaristen gikk opp i røyk

I begynnelsen var de opptatt av å leve ut gamle rockemyter. Som mindre erfaren vokalist svimte Vidar Heldal av et par ganger i kampen for å holde tonen lenge.

– Det var bare kraft og ingen teknikk, forklarer han.

Jo Henning forteller om gitarknusing, og røykbomber ble fikset med gaffatape for at de skulle gi høyere smell. Under en konsert foran 250 publikummere på Rocker'n i Porsgrunn hadde Vidar fått tak i noen stålrør som han brukte til å pimpe opp en håndfull bomber med. Fire-fem stykker ble lagt ut langs scenekanten. De gikk av på et passende tidspunkt i låten «Burn», men problemet var at den ene ikke ble utløst før gitaristen gikk fram etterpå og inntok en breial positur foran publikum.

Jo Henning ble sendt bakover på scenen av smellet som ble avfyrt rett under han.

– Publikum gikk jo bananas. De trodde det var en del av sceneshowet, ler Jo Henning Kåsin.

Mye erfaring

Men det når kanskje ikke opp til alt det originalmedlemmene av Deep Purple, Whitesnake og Rainbow kan vise til?

– Vi har hørt mye rart. Å, hjelp! Og de skammer seg ikke når de forteller om det heller, flirer Vidar Heldal.

For siden oppstarten på 1990-tallet har telemarksbandet spilt seg opp og fram, møtt flere av heltene sine og blitt lagt merke til av rocktilhengere også internasjonalt. De har samarbeidet med blant andre Glenn Hughes (Deep Purple, Black Sabbath), Joe Lynn Turner (Rainbow, Deep Purple) og Graham Bonnet (Rainbow, Alcatraz). De står bak flere studio- og konsertutgivelser, inkludert konsertfilmen «An Evening of Deep Purple» som har nådd over 200 000 visninger på Youtube.

I likhet med moderskipet har CTTB også hatt utskiftninger i besetningen. Ståle Naas er fast på bass og vokal. Bandet mistet sin tangentmann da Eldar Melkvik gikk bort etter lengre tids sykdom i 2014. Til jubileumskonsertene får gutta hjelp av to svensker: Svenne Jansson på keyboards og Birger Løfman på trommer.

Forfulgt av japanske fans

Etter 20 år er det ikke lenger noe problem å spørre folk som Whitesnake-grunnlegger Bernie Marsden og Rainbow-vokalist Doogie White om de vil spille med dem. Sistnevnte ble hentet inn som vokalist i Ritchie Blackmores band på 90-tallet.

 

– Ryktene går i bransjen, og vi har jo samarbeidet med blant andre Glenn Hughes tidligere, sier Jo Henning.

– Vi får henvendelser selv også, kommenterer Vidar.

De valgte Parkbiografen som arena til den ene jubileumskonserten. Det er daglig leder Linn Thomassen glad for. Sammen satser de på at klubben med plass til 600 mennesker blir fullsatt.

– Vi hadde det kjempemoro da vi spilte der med Joe Lynn Turner, uttaler Jo Henning Kåsin.

Den gang kom en fan-gjeng helt fra Japan for å se dem. De fulgte CTTB på hver konsert.

Men hvor lenge har de tenkt å spille rock i samme ånd som de gamle pionerene i sjangeren? Musikken har fortsatt en hard kjerne med fans som kjøper plater, går på konserter og ikke nødvendigvis bryr seg om skiftende trender.

– Vi vet ingenting om framtida, slår Jo Henning og Vidar fast.

– Den dagen vi ikke låter bra eller det føles bra lenger, da spiller vi ikke offentlig. Vi er våre egne verste kritikere, sier Vidar Heldal og lover at de ikke kommer til å holde på til de blir en parodi på seg selv.