Jeg har lenge hatt sans for forfatteren Frode Grytten. En ting er at han skriver på et nydelig nynorsk, men enda viktigere er innholdet i det han skriver. 

Fra «Bikubesong» kom ut i 1999 har jeg fulgt ganske nøye med Odda-forfatteren. Og jeg har, må jeg si, blitt skuffet noen ganger.

 Kanskje har forventningene vært for høye, kanskje har jeg ikke forstått eller tatt inn over meg kvaliteten og kanskje har ikke Frode klart å følge opp den fantastiske novellesamlingen fra arbeiderfamilier i Odda. 

Men så kjøpte jeg nylig hans siste novellesamling: «Menn som ingen treng», for jeg har slett ikke tenkt å gi opp Frode. 

Dette er en fantastisk novellesamling. Fylt opp med sterke, ramsalte og treffende historier, om menn som, grovt sett, har gått på en smell. Og som ikke klarer å reise seg igjen. 

Eller som klarer det. 

For underlig nok er temaet ganske mørkt uten at samlingen blir det.

 Hver enkelt av novellene har i seg så mye innhold, så mye substans, så mye visdom og resignasjon, at det holder til en hel bok, hver for seg. 

Frode klarer med korte, konsise setninger å etablere et helt spekter av følelser, bakgrunn, mellommenneskelige relasjoner og dramatikk. 

Det handler altså om menn. Menn som ingen trenger, men det handler også om deg og meg. Om kvinner. Om kjærlighet, begjær, sex. 

Det handler om liv. 

Og om den fantastiske evnen vi mennesker har til å gjøre aldeles gjennomgripende dumme ting. Til å ta beslutninger som er styrt av feilt hode, til å ha baller i enhver situasjon, unntatt når man trenger det. 

De metafysiske ballene er vel så viktig som de to andre. 

Det handler om mangel på artikulerende evne til å ro i land en situasjon som har potensial til å velte det meste. 

En av novellene er hentet fra Rjukan. Det er et lite kunstverk av en historie som får fram atmosfæren i den lille kraftpluggen av en by oppe mellom fjellene våre. 

Og den får fram den pussige stemningen som kan være i en slik by som lever på fortidens Hydro-stimulerte storhet og er usikker på hvor veien framover går. 

Det handler om en mann, hans kvinne, et par østeuropeiske damer og en uanstendig flott bil. Samt snø, stillhet og en julefeiring som blinker der borte i det fjerne. 

Forlaget reklamerer slik om novellesamlingen: 

«Menn som kjører vekk. Menn som blir igjen. Menn som krasjar nye bilar. Menn som er på veg ned. Menn med for mykje gjeld. Menn med uvanlige kjønnsorgan. Einsame menn. Fredelige menn. Valdelige menn. Ærlige menn». 

Hadde denne spalten vært utstyrt med terning, skulle jeg snudd den mange ganger for å forsøke å finne ut hvor sjueren har gjemt seg. 

Sekseren er opplagt.