Vedtaket lyder på at det har ikke kommet noen nye opplysninger som gir grunnlag for å endre vedtaket om avslaget på søknad og fritak for vilkåret om personlig boplikt på eiendommen Flom Søndre. Det var enstemmig.

Men utvalget vil sterkt oppfordre søker til å finne andre løsninger for å holde eiendommen i familiens eie. Det siste punktet var på forslag fra utvalgsleder Claus Sohn Andersen (MDG). Dette tilleggsforslaget var også enstemmig, og det viser med all tydelighet at de nådde fram.

– Det gjorde inntrykk, men vi har ingen mulighet til å innfri klagen, sier han til TA.

Hardt med avslag

I gråværet kom utvalgets medlemmer kjørende til gården i Flåbygd. Der ble de tatt godt imot av familien representert ved Anne Skaardal og mannen Andreas Øyvåg, pappa Finn Halvor Skaardal og naboene Line Bosnes Hegna og Jarle Hegna.

– Det er fint at vi kan ha en åpen og ærlig dialog. Da vi fikk avslag så føltes det veldig hardt. Det er ganske følsomt og resolutt inn i noe som påvirker vårt liv, og hvordan vi ser på ting framover. Vi skjønner veldig godt at det skal være regler og prinsipper. Men så er det viktig for oss at man klarer å vurdere og se på helheten, innledet Øyvåg.

– Gården har en lang historie, den har vært i min familie i 200 år. Vi ønsker å bo her, og vi har virkelig prøvd. Men vi jobber begge to i NRK. Jeg som prosjektleder i underholdningsavdelingen, og Andreas som redaksjonssjef i P3. Det er karrieren vi har akkurat nå. Det har aldri vært aktuelt for oss å selge denne gården. For det er livsverket, det er vår familie. Vi har to barn som vi håper kan overta og forhåpentligvis bo her. Vi har lyst til å bo her, bare at vi kan ikke gjøre det akkurat nå. Og da har vi lyst til å kunne bestemme selv, vi opplever at det er boplikten som veier tyngst i innstillingen fra kommunedirektøren, sa Anne Skaardal i et beveget innlegg.

Hun viste til naboene.

– Vi har Jarle og Line her, for vi er avhengig av å leie ut jorden. Hvis vi plutselig skulle starte med noe annet ville vi tatt et viktig inntektsgrunnlag fra dem. Vi håper at samfunnsutviklingsutvalget kan gjøre sin egen vurdering av saken. Bygningene her trenger veldig mye omsorg. Vi har hatt befaring fra Riksantikvaren for å se på hva slags muligheter vi har til å gjøre ting. Hvis vi skulle hatt noen jobber her i lokalsamfunnet som ikke har noe med yrket vårt å gjøre, så tror jeg det hadde vært veldig tøft å få til. Og gårdens avkastning er såpass liten at det er ingenting å snakke om i forhold til å kunne gjøre de bygningene her sånn at de kan stå i 100 år til. Det er det vi har lyst til, forklarte hun.

– Min produksjon er basert på en stor del leiejord. Eiendomsstrukturen i Flåbygd og hele Nome kommune er så lav at det er jo ingen som kan livene seg av eget jord. Det er basert på at du må leie jord. Jeg har tatt investeringene også for denne gården her. Så det ville vært veldig trasig for meg hvis denne kommer på salg. Da må jeg konkurrere med andre bønder. Det drar opp prisene, og det minker inntektsgrunnlaget. Vi er helt avhengig av at jorda blir leid bort. Her er jorda best utnyttet med tanke på kornproduksjon, forklarte Jarle Hegna.

– Gård og jord drives, skogen drives. Det er jakt og det er mye tilstedeværelse. Men de er ikke her hver dag. Det hadde selvfølgelig vært ideelt og koselig, rent personlig. Men gården her er jo drifta på en ypperlig måte med folk som har en lang tradisjon og lang tilknytning og de tenker langsiktig på den gården her, supplerte Line Bosnes Hegna. Hun påpekte at dette er en unik sjanse til å beholde folk som har en sterk tilknytning til bygda og til eiendommen ved å kunne se muligheter ved å gi unntak og ikke være så bombastisk.

– Det koker ned til bosetting. For driften er ideell og lønnsom, konkluderte hun.

Rom for unntak

Skaardal har full forståelse for at man ønske tilflytning til kommunen.

– Nome er et kjempefint sted, men så håper vi at det skal være rom for unntak og at man ser forskjellen på at et bruk blir solgt til noen byfolk som prøver å unngå byboplikten enn vår situasjon.

– Det oppleves urettferdig at hvis ikke vi hadde hatt barn, så hadde det ikke vært et problem. For da hadde vi kunnet bo her og pendlet hit. Men fordi vi har barna i skolealder, så lar ikke det seg gjøre sånn som jobbene våre er akkurat nå. Det føles urimelig at vi skal ofre jobbkarrieren vår bare for å beholde stedet, påpekte Øyvåg.

– Dere ville ha bodd her, hvis dere har hadde hatt muligheten til det? Ser dere noen muligheter for at det kan skje i framtida, spurte landbruksrådgiver Dag Gjermund Roheim.

– Vår yngste begynner på skolen til høsten, og da blir det ti år fram til start på videregående skole. Alt blir mye lettere når ungene blir større, også i hverdagen. Men det var derfor vi hadde lyst til å se i fjor om det gikk å bo her. Da jobbet jeg annerledes, og hadde mer mulighet til hjemmekontor. Da fikk vi masse hjelp fra barnevaktene, men det var sykt krevende for familieforholdet, svarte hun.

– Vi prøvde virkelig og trodde det skulle gå fint. Men det ble en stor slitasje. Ambisjonen var et rolig liv, men så ble det egentlig bare mye verre. For alle de prosjektene vi hadde her, hadde vi i hvert fall ikke tid til å gjøre. Og når vi var sammen i helgene så var det andre prioriteringer. Det er litt heseblesende, men samtidig ønsker vi veldig å få det til å fungere, fordi det er så viktig for oss å ha en tilhørighet til dette stedet her. Vi diskuterer mye om hvordan vi kan få det til å fungere med en situasjon, hvor man har små barn som vi må prioritere over alt, la han til.

Overdro gården

Pappa Finn Halvor ville gjerne også si noe.

– Jeg ukependlet også i min tid til Oslo. Jeg er pensjonist for lengst og jeg kunne selvfølgelig fortsatt å sitte med gården. Jeg reflekterer over at jeg gjorde noe dumt i å overdra det til den yngre generasjonen. Men for meg var det viktig å slippe dem til, sånn at de ikke får den i fanget, den dagen jeg stuper.

Han viste også til at i et perspektiv på 200 år, er fem års boplikt bare en liten flik.

– Flom er et fantastisk sted å være, en fantastisk bygd, et unikt naboskap. Dere må ikke tro at det er et slags utspekulert feriested.

Etter en runden innendørs fikk utvalget se de mange bygningene på gården. Blant annet den eneste tømrede låven i Flåbygd.

– Disse bygningene er bare tomme skall, sånn som det er i dag. Dessverre må også bryggerhuset tas helt ned og bygges opp igjen, forklarte Anne Skaardal. De har mange planer i for hva de skal gjøre, samtidig som hun påpekte at det er et fag å være bonde.

Gjør inntrykk

Tilbake i kommunesalen på Ulefoss rådhus tok utvalgsleder Claus Sohn Andersen ordet.

– Det er ingen tvil om at vi her snakker vi om ressurssterke eiere og som har en meget sterk tilknytning til plassen. Og det gjør inntrykk, og se hvor mye det betyr for dem. Men det gjør også dette veldig vanskelig. Det er tydelig at de har gode forutsetninger, økonomisk og familiært og nettverksmessig, for å ivareta denne eiendommen. Men samtidig sitter det veldig langt inne for meg å gi et varig fritak for boplikt. Hvis man kunne ha garantert at eierforhold både på denne eiendommen og naboeiendommene var låst, så hadde det kanskje vært noe annet. Men det kan vi ikke. Vi må forholde oss til at virkeligheten er omskiftelig, sa han og bad medlemmene si sitt.

– Det var en kjempefin plass med en urolig flott historie og flott hus. Men det handler om jordlov og konsesjonslov, så beklager fra vår side i Senterpartiet, så vi følger kommunedirektørens innstilling. Vi kan ikke begynne å slippe litt løs, dessverre. Men jeg håper dere finner andre løsninger, og at dere kommer til å være mye i Flåbygd.

Tor Håkon Kaasa (Frp) ville gjerne finne andre løsninger, men fant det ikke.

– Det var en åpning for midlertidig utsettelse sist gang, men det er det ikke når vi skal behandle klagen, sa han og mente denne saken kunne vært håndtert bedre juridisk av eierne.

– Her kunne foreldrene ha sittet med eiendomsretten. Da hadde vi ikke trengt å oppheve boplikten. Ingen hadde trengt å bo der, og vi kunne ikke sagt noe. Nå sitter vi og skal kaste ut ressurssterke folk som ønsker å ha gården. For min del så burde det være mulig å finne en eller annen form for løsning, påpekte Frp-politikeren.

Sendt til Statsforvalteren

Sohn Andersen etterspurte handlingsrom.

– Dette er en klagesak etter forvaltningsloven, så nå er det ikke jordloven som gjelder. Dere skal ta stilling til klagen. Noe annet blir det hvis det kommer en ny søknad, sa leder Frid Berge for samfunnsutvikling.

Det endte med et enstemmig vedtak, og saken blir automatisk sendt til Statsforvalteren.

– Vi beklager at det ikke ble sånn som dere ønsket det, men vi håper dere finner andre løsninger, sa Sohn Andersen.

– Det kan være greit å få en avgjørelse fra Statsforvalteren først før dere går videre med saken, sier Roheim til familien.

– Det blir nok flere søknader, svarer Anne Skaardal som hadde regnet med dette utfallet, samtidig som hun hadde håpet at det var en mulighet for politikerne til å endre ting.

– Det virket i hvert fall som om de forsto vår situasjon i mye større grad denne gangen. Vi ser flere løsninger, men det får vi komme tilbake til, sier hun.