For en del år siden fikk jeg påvist kreft. En krefttype som kunne opptre veldig hissig. Fra man får påvist sykdommen til man får svar på om kreften har spredd seg videre i kroppen,- det er en vente tid jeg ikke unner noen. Man blir satt ut.

En time etter at fastlegen hadde ringt og fortalt meg nyheten, ringte jeg til Jahn i Oslo. Jeg fortalte at jeg hadde fått kreft. Jeg var livredd. "Kan du komme ned til meg?" "Nå!"

Han fortalte at det var særs vanskelig da han hadde en "fet" spillejobb på Hønefoss. Men en senere dag, da...

Det var sommer, og jeg satte meg ut i en stol. Som ble byttet til en solseng. Etter to timer hører jeg en bil komme inn på gården. Jeg gidder ikke åpne øynene for å se hvem det er. "Sikkert Jehovas Vitner," tror jeg at jeg tenkte.

Så hørte jeg en kjent røst igjen: "Hallo!" Det var Jahn!

"Kommer du? Har ikke du spillejobb?"

Jeg fikk beskjed om ikke å bry meg med det. Noe jeg heller ikke gjorde. Så satt'n seg ned, da, ved siden av meg. Ingen av oss sa et ord på to timer. Og tro meg, det er en av de fineste samtalene jeg noen gang har hatt. Så snill var Jahn. Fra Tønsberg.