Det snakkes om retten til å velge hvilket barn man vil ha, og at man skal kunne velge bort et barn med Down syndrom. Et argument har også vært at å leve med Down syndrom ikke gir et godt liv, og at det ikke er et tap for samfunnet om de velges vekk.

Jeg skal ikke si eller mene noe om utviklingen av fosterdiagnostikk. Jeg skal heller ikke komme med dype betraktninger om retten til å velge sitt barn eller ikke, eller vise til forskning eller by på avanserte ideer rundt tematikken av noe slag.

Jeg skal si noe om broren min, Stian. Han har Down syndrom.

Jeg skal fortelle om Stian da han var seks år, han sitter på stranden og har badet i så mange timer at mamma må holde ham litt på land og han krøller tærne i den varme sanden, og han spør mamma om en is, og hun sier ja vel, ok, og hun ser på meg og jeg er fire år og jeg sier at jeg kan kjøpe is til oss og Stian vil bli med, og jeg kjenner den varme, faste hånden hans i min, han hadde liksom et eget håndtrykk da han var barn. Jeg skal fortelle om Stian ni år som sitter på kjøkkenet vårt, vi har spist middag, og så ser han ut av vinduet og roper: Snø! Og det er den første snøen som kommer og vi springer ut i hagen, og står med åpne armer opp mot himmelen, og jeg kjenner det er et magisk øyeblikk, men Stian, han er alt på vei inn igjen og der smekker han verandadøren og jeg hører han roper på meg og han står på innsiden og peker på meg og ler og hopper opp og ned, han har låst meg ute. Jeg skal fortelle om Stian elleve år som setter seg helt inntil meg, jeg leser for ham fra Barna i Bakkebygrenda, men egentlig bryr han seg ikke så mye om boken, han vil aller helst at jeg skal sitte helt stille slik at han kan tvinne håret mitt mykt mellom fingrene sine.

Og jeg skal fortelle om broren min i dag, om en sommerdag ved fjorden når han hopper fra brygga og nevøen Viktor hopper etter og Stian svømmer alltid raskest, dypest, ingen kan svømme i det blå havet som Stian, og alltid snur han seg for å se om Viktor kommer etter. Eller en familiemiddag når han er trygg i stuen, når han plutselig åpner seg og snakker om historier fra han var liten, og hvordan han trollbinder hele selskapet, vi holder pusten for ikke å forstyrre ham, han er så vakker når han er trygg, når han er helt åpen. Og stemningen i rommet er mild og god å være i, og barna mine, de lener seg mot ham, akkurat som om de passer på ham også nå, slik de alltid gjør når vi er ute i verden sammen. De vet ikke om noe annet, enn at den i flokken som behøver det, blir passet på.

Og jeg tenker på hva det har gjort med meg, det å stå i en slik historie av et liv. Det å vokse til som menneske nært et annet menneske som trenger hånden min. For visst blir du øvet av å hjelpe andre frem, løfte opp og vise veien. Du blir sterk og raus av det. Der, det er der du blir rik. Rik på evner du aldri ellers ville utviklet. Og det er her det ligger et vi. Vi blir øvet som samfunn, vi blir sterkere og mykere og rikere på evner vi ellers ikke finner frem til.

Og det er nå det snøftes fra det flinkeste, tørreste akademia at jeg forenkler denne store problemstillingen, at jeg legger frem et glansbilde og at jeg er emosjonell og blind av kjærlighet til en bror.

Jeg er ikke blind, jeg kjenner heller en sterk klarhet av kjærligheten mellom min bror og meg. Jeg vet hva den kan bygge av gode ting. Og for meg er dette enkelt. Det er enkelt, og langt fra metatanker spunnet ut av andres teorier, teorier som ikke har vært innom der jeg kommer fra i hvert fall. For jeg kommer fra feltet, jeg står i førstelinjen, faktisk, jeg vet hva jeg snakker om, dette er ikke noe jeg bare har lest om; jeg har sett det og kjent det.

Jeg har kjent Stians deilige livskvalitet. Hans uendelige verdi for seg selv. For oss.

Stian er større enn seg selv. Derfor er ikke dette bare en fortelling om Stian, men en fortelling om noe viktig.

At dette store, det blir også borte.