Det ultimate våpenet til en dokumentarfotograf

Fujifilm overbeviser med fjerde generasjon av sitt aller første X-kamera.

Johannes Granseth

Publisert 22. april 2017

I 2010 overrumplet Fujifilm en hel kameraverden med annonseringen av en aldri så liten retro-innovasjon av et kamera, nemlig Fujifilm FinePix X100. Et avansert kompaktkamera som var rålekkert å se på (om man har sansen for retro), og som på papiret virket å være alle gate- og dokumentarfotografers våte drøm.

I virkeligheten vil nok mange si at kameraet ikke stod helt til forventningene. X100 hadde masser av sjarm og leverte meget gode bilder, men ved lansering var det et ganske ustabilt og til tider enerverende kamera å jobbe med. I ettertid har Fujifilm flikket på X100 med en rekke firmware-oppdateringer, og kameraet fremstår i dag som et mye mer samarbeidsvillig kamera i bruk.

Mange har nok et elsk/hat-forhold til Fujifilm X100, men uansett hva man måtte mene om kameraet, så må X100 kunne regnes som et viktig kamera, da det nemlig fungerte som startskuddet for hele Fujifilms etter hvert svært så populære X-serie.

Siden 2010, har vi fått en rekke kameraer med X på fra Fujifilm, og X100 har blitt etterfulgt av flere kameraer bygget over samme lest som originalen, X100. I 2013 fikk vi Fujifilm X100S, i 2014 kom X100T, og nå i starten av 2017 ble vi presentert for Fujifilm X100F.

Som F-en i navnet tilsier er dette altså fjerde generasjon av dette kameraet, og med tanke på hvor godt vi har likt de tidligere generasjonene, er det med stor forventning vi nå har lagt Fujifilm X100F på testbenken.

Ved første øyekast skal det godt gjøres å skille X100F fra sine forgjengere, med mindre man kjenner denne kameraserien svært godt.

X100F er utført i en magnesiumslegering, og kjennes veldig solid ut i hånden. Her er det ikke noe som knirker eller knarker, og alle knapper og hjul gir god respons når vi trykker på dem.

Selv om X100F likner på sine forgjengere, er det noen fysiske forskjeller å legge merke til. Kameraet har for eksempel fått et ekstra kontrollhjul på framsiden, grepet har blitt noe dypere, og selve huset har faktisk også blitt bittelitt tykkere, noe som skyldes at X100F har fått et større batteri.

På baksiden legger vi raskt merke til at alle knappene er flyttet over på høyre side, slik at vi nå kan betjene samtlige knapper og hjul på baksiden av kameraet med høyre tommel. X100F har også arvet fokuspunkt-joysticken som er å finne på for eksempel Fuji X-Pro2.

X100Fs utside er altså stort sett ganske uforandret sammenliknet med sine forgjengere. Men på innsiden har det skjedd en del forandringer. Det mest opplagte er at X100F har fått den nyeste X-Trans CMOS III-sensoren som ble introdusert med X-Pro2, og som også er å finne i X-T2. Dette betyr at X100F nå klemmer ut 24 megapiksler store bildefiler, en økning på åtte fra forrige generasjon.

Med på lasset følger også den nye X-Processor Pro, prosessoren vi finner i begge X-flaggskipene, og faktisk også den samme prosessoren som sitter i Fujifilms seneste «Jesus-kamera», nemlig mellomformatskameraet Fujifilm GFX 50s.

X100F sitt fokussystem er også kraftig forbedret, og kameraet har nå til sammen 325 fokuspunkter, hvorav 169 stykker er av den raskere fasedetekterende typen. Ellers kan X100F skilte med en helt lydløs elektronisk lukker som går opp til 1/32000 og en hybrid-søker som lar oss velge mellom en elektronisk søker med 2,360 bildepunkter og en optisk søker med opplyste fokusrammer.

Fujifilms nyeste filmsimulering, Acros, som visstnok skal være avhengig av den nye prosessoren, er også på plass. Når vi snakker om den nye prosessoren, så kan vi også nevne at denne er noe mer strømkrevende, og det skal være en av grunnene til at X100F benytter seg av det større NP-W126S-batteriet.

Det nye grepet gjør at vi får et godt og fast grep om kameraet når vi jobber, og det at kamerahuset er et par millimeter tykkere gir kameraet en noe mer «seriøs» følelse enn vi synes vi fikk med for eksempel X100T.

I likhet med nesten samtlige kameraer i X-serien, så betjenes X100F på en litt annerledes måte enn hva vi er vant til fra moderne systemkameraer. I stedet for å styre de ulike innstillingene ved hjelp av umerkede ratt og hjul, har vi på X100F hele eksponeringstriangelet tilgjengelig på dedikerte hjul. Nytt for X100F er at nå også kameraets ISO-innstilling er tilgjengelig på et eget hjul.

Jevnt over så liker vi denne retro-inspirerte måten å jobbe med kameraet på. Den tvinger oss til å roe ned tempoet litt når vi fotograferer, og vi synes den på et vis oppfordrer oss til å tenke litt mer før vi trykker på utløserknappen. En annen fordel er at vi bare kan kaste et kjapt blikk ned på kameraet for å se hva slags innstillinger kameraet står i, uansett om kameraet er på eller av.

Selv om vi altså liker kameraets betjeningsløsning godt, så skal det sies at den ikke føles fullt så smidig hvis vi har behov for å skifte innstillinger ofte og raskt. Vi er derfor veldig glade for at Fujifilm nå gir oss mulighet til å flytte kameraets ISO- og lukkertids-kontroll over på kameraets henholdsvis fremre og bakre umerkede innstillingshjul.

Heldigvis må vi ikke gi slipp på auto-ISO hvis vi velger å flytte ISO-innstillingen vekk fra ISO-hjulet, for hvis vi blar oss fram til slutten av ISO-skalaen ved hjelp av pekefingerhjulet, så dukker auto-ISO opp igjen der.

Med ISO ved høyre pekefinger, lukkertid ved høyre tommel og blender i venstre hånd, så går X100F plutselig fra å være litt på den trege siden til å bli et av de raskeste kameraene vi har jobbet med.

I situasjoner hvor ting forandrer seg hurtig foran øynene våre, og vi ikke har tid til å fikle med kameraet for å få «nailet» eksponeringen, så er det flott å kunne flytte kameraet over i denne «hurtigmodusen» og dermed kunne fortsette å jobbe uten å måtte skifte grep om kameraet for å få forandret eksponeringsinnstilling.

Ellers har X100F syv egendefinerbare knapper og en egenkomponerbar Q-meny, slik at vi så og si kan ha alle kameraets viktige funksjoner tilgjengelig via veldig få knappetrykk. X100F har også fått det nye menysystemet som X-Pro2 og X-T2 har, noe som generelt gir oss bedre oversikt når vi skal bla oss fram i menyen enn vi synes vi har fått med eldre X-kameraer.

Når vi legger til at den nye prosessoren gir hele kameraet en hastighets-boost, så må vi si at X100F virkelig har blitt et mye raskere og enda mer anvendelig kamera enn sine forgjengere.

Hvis det er én ting som må kunne sies å være definerende for Fujifilms X100-serie, så må det være hybridsøkeren. Enkelt fortalt, så får vi med X100F valget mellom både en elektronisk søker og optisk søker. På framsiden av kameraet finner vi en liten spak som lar oss veksle mellom de to søkerne ved å dra den mot høyre.

I vår testperiode har vi for det meste brukt EVF-en, altså den elektroniske søkeren. Hovedårsaken til dette, er fordelene det elektroniske søkerbildet gir oss ved at vi hele tiden får en forhåndsvisning av hvordan det ferdige bildet vil bli med de innstillingene kameraet står i.

Søkerbildet er godt nok til at vi faktisk ikke behøver å følge med på kameraets lysmåler, og dersom vi bruker en av kameraets mange filmsimuleringer, så får vi hele tiden en forsmak på hva effekten av disse vil ha å si for det ferdige bildets utseende - alt dette før vi har trykket på utløserknappen.

Vi opplever dette som en meget stor fordel når vi arbeider med kameraet, og siden søkerbildet er både skarpt og lyssterkt, i tillegg til at søkerbildet oppdateres raskt og vi ikke legger merke til noe hakking eller liknende, så savner vi egentlig ikke den optiske søkeren.

Men X100F har jo også en optisk søker, så dersom man foretrekker et mer naturlig søkerbilde, så er det bare å dra på spaken foran på kameraet, så forsvinner den elektroniske søkeren, og vi får presentert en ganske så romslig og klar optisk søker. Utsnittet til objektivet er markert med en lysende ramme, og informasjon om kameraets innstillinger og liknende kommer også fram i den optiske søkeren.

Siden den optiske søkeren i X100F ikke henter bildet sitt fra kameraets objektiv, slik en søker på et speilreflekskamera gjør, har vi ingen mulighet til å se om kameraet faktisk har låst fokus, selv om vi får grønn firkant når vi prøver å fokusere. Dette kunne vært en stor svakhet med den optiske søkeren, men Fujifilm har løst dette meget elegant ved å la oss hente fram en liten rute nederst i høyre hjørne av søkeren som viser oss et elektronisk bilde, samtidig som vi bruker den optiske søkeren.

Dersom man ikke ønsker å bruke hybridsøkeren når man fotograferer, har X100F en tre tommer stor LCD-skjerm med 1.04 millioner bildepunkter. Skjermen er lyssterk nok til å fungere ganske bra også utendørs, men dersom sollyset blir veldig sterkt, foretrekker vi å bruke søkeren.

Skjermen kan ikke felles ut, og den er heller ikke berøringsfølsom. Selv om vi synes det er en ulempe at X100F ikke har disse funksjonene, så kan nok i hvert fall mangelen på utfellbar skjerm til en viss grad begrunnes med at Fujifilm ikke ønsker å forandre for mye på størrelsen på selve kamerahuset, og at kameraet er ment å rette seg mot en viss type fotoentusiaster som sjelden eller kanskje aldri benytter seg av skjermen til å komponere.

Som nevnt tidligere, har X100F sitt autofokussystem fått et løft. Ikke bare har kameraet nå vesentlig flere fokuspunkter å jobbe med, den nye prosessoren gjør også at kameraet fokuserer betydelig raskere enn tidligere modeller.

Stort sett har vi ikke hatt noen problemer med autofokus i løpet av testperioden. Fokuspunkt-joysticken gjør det veldig enkelt å skifte fokuspunkt, og de raskere fasedetekterende fokuspunktene dekker såpass stor del av søkerbildet at vi sjelden har behov for å velge et av de tregere kontrastbaserte punktene når vi jobber.

Dersom vi fokuserer i dårlig lys, så merker vi at hastigheten går ned, men nøyaktigheten er fortsatt god, og stort sett så synes vi kameraet klarer seg godt også i svakere belysning. Kameraets ansiktsgjenkjenning med øyefokus fungerer også rimelig bra, selv om kameraet fra tid til annen ser ansikter på steder hvor det ikke er noen ansikter.

Ellers kan vi velge mellom fem ulike størrelser på fokuspunktet, vi kan sette kameraet over i en sonemodus som lar oss jobbe med 9, 25 eller 49 punkter sammen, og vi kan sette kameraet i en wide-modus som bruker alle fokuspunktene sammen. Den sistnevnte modusen egner seg best dersom man skal følge et motiv i bevegelse med kontinuerlig autofokus aktivert.

Kameraet gjør faktisk en ganske grei jobb i kontinuerlig autofokus, men vi føler at ting som sport og action ikke akkurat er hva dette kameraet er laget for, så vi har stort sett holdt oss i singel fokus med ett fokuspunkt aktivert.

Som vi har nevnt tidligere, så bruker X100F det samme batteriet som de større systemkameraene som X-Pro 2 og X-T2, men Fujifilm oppgir likevel bare 270 bilder med elektronisk søker og 390 bilder med optisk søker.

I praksis pleier man å kunne få noe bedre batterilevetid enn hva produsentene opplyser, og slik er det også med X100F. Ved normal bruk, og hvis vi passer på å skru av kameraet når vi ikke bruker det, så vil vi si at vi klarer å få ut omlag 400 bilder per lading, også når vi bruker den elektroniske søkeren.

Det er jo ikke noe å juble over, men likevel helt ok. Skal vi bruke kameraet en hel dag, ville vi nok uansett ha pakket ned et par ekstra batterier i kamerabagen.

Mange var helt sikre på at når fjerde generasjon av X100 kom, så ville Fujifilm designe et helt nytt objektiv til dette kameraet. Slik ble det ikke, og Fujifilm X100F har det samme objektivet som sine tre forgjengere. Skal vi være helt ærlige, så var vi i utgangspunktet litt skeptiske til denne avgjørelsen, fordi dette 23 mm-objektivet har en tendens til å tegne litt mykt når man bruker det på største blender.

Hvordan ville objektivet takle en såpass stor økning i oppløsning som den nye sensoren medfører? Vel, det tok ikke lang tid før vi skjønte at denne bekymringen var helt unødvendig. Kort fortalt så tegner objektivet like godt på X100F som det gjør på de tidligere modellene. Og med vesentlig høyere oppløsning, så må vi si oss imponert over det.

Til tider så innbiller vi oss faktisk at vi får skarpere bilder med X100F, men det er mulig at dette snarere kommer av at kameraet låser fokus bedre enn at objektivet tegner skarpere. For med vidåpen blender, så leverer riktignok også X100F bilder som er litt mykere enn mange kanskje skulle ønske seg. Men dette er nesten utelukkende noe som gjør seg gjeldende når vi fokuserer på ting som er veldig nærme. Til så å si all annen bruk har vi ingen problemer med å sette blenderen på f/2, noe flere av bildene i denne testen vitner om.

Og med fare for å høres ut som om vi er kjøpt og betalt av Fujifilm, så vil vi si at vi faktisk har begynt å like denne litt duse og glødende effekten vi får om vi fotograferer noe som er nære med vidåpen blender. Særlig når vi tar portretter og liknende, så synes vi den gjør seg. Det skal også sies at Fujifilm selv har påstått at objektivet er designet for å tegne mykt på f/2 for å gi flatterende portretter, så får man avgjøre selv om man tror på den forklaringen eller ikke. Dersom vi vil ha skarpere bilder, er det ikke verre enn at vi blender igjen til f/4.0 eller mindre.

De fleste Fuji X-kameraer klarer seg veldig godt på høye ISO-innstillinger, og X100F er intet unntak. Vi har ingen problemer med å bruke kameraet på hverken ISO 3200 eller ISO 6400. Vi har til og med brukt kameraet på verdier helt opp til ISO 12800. Går vi så høyt på skalaen, så introduserer vi selvsagt en hel del bildestøy inn i bildet, men denne støyen er såpass behagelig og «filmaktig» å se på i våre øyne, at vi ikke har noen problemer med den.

Vi passerer sikkert smerteterskelen for støy til en del «pixelpeepere» et sted på veien mellom ISO 6400 og ISO 12800, men så lenge vi passer på å eksponere riktig, så må vi si at vi synes resultatene vi får fra X100F, også på de høyere ISO-verdiene, er meget akseptable og absolutt brukbare.

Kameraet leverer ellers bilder med veldig god fargegjengivelse og høyt detaljnivå, også på relativt høye ISO-verdier. Den dynamiske rekkevidden er også veldig god, og raw-filene tåler en hel del tøying og bøying i etterbehandlingen.

Selv om vi helst holder oss til opptak i raw, så vil vi også nevne at X100F leverer noen av de beste JPG-filene som vi har sett et kamera produsere. Takket være Fujifilm sine filmsimuleringer som også er innebygd i X100F, får jpg-filene rett ut av kameraet et meget fullstendig og «ferdig› utseende, uten at vi behøver å foreta oss all verden i etterbehandlingen - veldig kjekt i disse Instagram-tider.

Mange ser nok på Fujifilm X100F som et kamera laget for gatefoto, og en slik rolle vil dette kameraet selvsagt fylle svært godt. Men i vår testperiode, ble det ikke så mye gatefoto denne gangen. I stedet har X100F fungert som vårt daglige kamera, som vi har hatt med oss overalt, rett og slett for å dokumentere hverdagen vår.

Og vi må si at X100F egner seg minst like godt til denne typen dokumentarisk fotografering, som til fotografering på gaten. Med sin lydløse bladlukker så kan vi jobbe fritt uten å forstyrre omgivelsene, og kameraets størrelse sørger for at vi kan komme svært tett innpå motivene uten at vi blir ofret noen nevneverdig oppmerksomhet. Har vi lyst til å for eksempel ta portretter med blits, sørger bladlukkeren for at vi kan synkronisere blitsen på mye høyere lukkertider enn hva som er mulig for kameraer med vanlige lukkere.

De nye knappeplasseringene, kontrollhjulene og joysticken gjør at X100F aldri kommer i veien når vi jobber, og kameraet responderer raskt og har ingen problemer med å følge oss. Autofokusen har også blitt vesentlig raskere, og i tillegg svært treffsikker.

Den nye X-Trans CMOS III-sensoren sammen med den etter hvert så klassiske tjuetremillimeteren, sørger for at X100F gir oss skarpe og fine bilder, med klare farger og masser av detaljer. Dersom vi fotograferer i dunkel belysning, er det heller ingen problemer å guffe på med høyere ISO-verdier.

Så er X100F helt uten skavanker? Svaret er selvfølgelig nei. Vi har allerede vært inne på mangelen på touch-skjerm og utfellbar skjerm. En annen ting som vi synes er litt leit, er at kameraet mangler værtetting. Dette skyldes nok at værtetting ville ha krevd et relativt dramatisk redesign av hele kameraet, men det er likevel synd.

En annen ting vi virkelig savner, er doble minnekortplasser. I våre øyne ville denne ene funksjonen alene ha løftet kameraet fra entusiastmarkedet og rett inn i proffmarkedet.

Den siste hønen vi skal plukke, er at X100F ikke har bildestabilisering. Det er tilsynelatende ikke plass til sensor-stabilisering i kameraer med X-fatning, men siden X100F ikke gir oss mulighet til å skifte objektiv, og dermed ikke er avhengig av å følge målene til X-fatningen, så tenker vi at det burde være mulig å bygge et X100-kamera med innebygd stabilisering.

Ellers vil nok også mange mene at kameraet er en smule dyrt. Vi ser oss nødt til å si oss enige her, 14 000 kroner er mye penger for et kompaktkamera med en fastmontert tjuetremillimeter. Dersom man er ute etter å bare ha ett kamera, så får man både mer for pengene og flere muligheter dersom man går for et systemkamera som for eksempel Fujifilm X-T20.

Men dette spiller ingen rolle for de som allerede har X100-serien i kikkertsiktet. Disse fotografene og entusiastene vil ikke velge bort den lydløse lukkeren og det klassiske rammesøker-designet med sidestilt hybridsøker, mot et kamera som sier «klikk!» og har en kloss av et objektiv på fronten. For disse brukerne, så er det X100-serien som gjelder, og X100F er uten tvil det klare førstevalget her nå.

For med X100F gir Fujifilm oss sitt beste og mest modne X100-kamera noensinne, og det er enkelt for oss å gi Fujifilm X100F en skikkelig «Anbefalt» i vår karakterbok.

Fujifilm X100F

X100F er det råeste X100-kameraet noen sinne, og vi savner egentlig svært lite.

Fordeler

• +
  God byggekvalitet
• +
  Kompakt og diskré
• +
  Lydløst
• +
  Rask og pålitelig autofokus
• +
  God bildekvalitet
• +
  Bladlukker
• +
  Mange funksjonsknapper
• +
  Stor sensor
• +
  Hybridsøker

Ting å tenke på

• —
  Ikke touch- eller utfellbar skjerm
• —
  Ikke værtett
• —
  Litt stiv pris
• —
  Noe svak batterikapasitet

Les også

Canon EOS M100

Fujifilm X-T2

Fujifilm X-Pro2

Fujifilm FinePix X100T