Søsteren skulle ta livet sitt – ba Wilde om å holde det hemmelig

«Du fortjener bare det beste. Evig kjærlighet fra Marin.

XOXO, dead girl.»

Det er en viss galgenhumor å spore mellom søstrene Marin og Wilde Siem. Når Wilde leser disse ordene fra et kort, har Marin tatt sitt eget liv. 

Da hadde hun i mange år slitt med selvmordstanker, i tillegg til at hun hadde prøvd å ta livet sitt to ganger tidligere.

«Dette går ikke lenger» 

– Hun hadde et litt sammensatt og vanskelig sykdomsbilde som ga henne så å si kroniske selvmordstanker. Det siste året så jeg hvor vanskelig hun hadde det, sier Wilde til TV 2.

Marin slet blant med alvorlige depresjoner. I tillegg hadde hun bipolar lidelse, som ifølge Bipolarforeningen kan føre til selvmordstanker for noen. 

I november 2021 sa Marin til Wilde: «Dette går ikke lenger.» Da hadde hun vært innlagt på sykehus i månedsvis og prøvd all tilgjengelig behandling, ifølge Wilde. Deriblant gruppeterapi, ulike medisiner og flere innleggelser.

Marie (28) fikk dødsdom: «Jeg skal komme i begravelsen din»

– Det var akkurat som om jeg fikk en følelse i kroppen av at hun hadde rett. Men hodet mitt skrek «nei», sier Wilde.

– Det var jo det jeg hadde fryktet i mange år – at jeg skulle miste min beste venn. 

Da Marin fortalte Wilde at hun hadde bestemt seg for å avslutte livet, ba hun Wilde om å ikke dele det med foreldrene eller noen andre. 

Som Marins nærmeste støttespiller hadde Wilde brukt mange år på å akseptere hvordan hun hadde det. Likevel håpet hun i det lengste at Marin skulle ombestemme seg. 

– Marin mente at om vi hadde meldt fra, hadde hun blitt tvangsinnlagt og deretter rømt. Så hadde vi aldri sett henne igjen. Og da ville hun kjent på mer smerte, sier Wilde i dag.

34-åringen tenkte for seg selv: «Hvis jeg støtter henne hele veien, er det min siste sjanse for at noe kanskje kan snu». 

Filmet Marins siste uker

Wilde og Marins historie har nå blitt til dokumentarfilmen «Søstre elsker evig», og består blant annet av private opptak fra Marins siste uker.

Den siste tida begynte nemlig søstrene å filme, så Wilde skulle huske hvordan denne perioden var – og i tilfelle familien skulle ønske å se opptakene. Ideen om en dokumentarfilm skjedde seks måneder etter Marins død, da Wilde kontaktet produksjonsselskapet Motlys. 

Filmen har blitt godt mottatt av anmeldere, men den har også skapt debatt. «Balanserer på en etisk knivsegg», skriver Aftenposten. Regissøren graver svært lite i familie- og sykdomshistorien, lanserer ingen «løsninger». Synes ikke å være veldig opptatt av hvorvidt dette «kunne vært unngått», skriver VGs anmelder. 

Les regissør Sigve Endresens kommentar lenger nede i saken.

Wilde har fått med seg debatten og anmeldelsene. For henne er det en passasje fra VGs dom som har festet seg.

– Jeg følte de hadde en veldig fin setning om at det er farligere å ikke snakke om dette. Sånn sett føler jeg mange har forstått filmens budskap, sier 34-åringen.

Hun sier at berøringsangsten rundt selvmord er en årsak til debatten.

– Motlys har nok aldri brukt så mange konsulenter og rådgivere, eller sett så nøye på etikken, for å begrense smitteeffekten, sier Wilde.

I filmen ser vi søstrenes siste møte før Marin tar livet sitt dagen etterpå. De sitter sammen på Grefsenkollen i Oslo. Når de skilles, har de blitt enige om å sees i sine neste liv. 

Scenen har blitt problematisert i Aftenposten. Til det svarer Wilde at den er klippet mye ned og vurdert av flere fagfolk. 

– Produksjonsselskapet mener scenen er viktig for å fortelle historien. Også det som kommer etterpå, med tanke på hvordan jeg har levd, sier Wilde.

– Når dere skilles, hvor mye ønsker du å løpe etter henne, hanke henne inn og prøve enda litt til?

– Det hadde jeg selvfølgelig veldig lyst til. Men jeg hadde bestemt meg for å respektere hennes ønske, sier Wilde. 

Men om nettene sier underbevisstheten ifra – på sin måte.

– Det kommer jo i drømmene. Jeg har hatt mange mareritt om det. At jeg løper etter henne og bønnfaller. 

– Krevende etisk spørsmål

– Noen forskere mener filmen kan trigge sårbare personer. En problemstilling som jeg vet at Motlys har tatt veldig alvorlig, sier Petter Eide til TV 2. Han er styreleder for LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord, og ble kontaktet av Motlys før filmen skulle lanseres.

De siste par ukene har han og filmskaperne besøkt et titalls steder i Norge. Her har han i tilknytning til kinovisningene holdt foredrag og stilt i panel. LEVE har også vært i beredskap for folk som har trengt å prate etterpå.

– Den berører folk veldig sterkt. Den er vakker og vond samtidig. Jeg er glad den har fått mye oppmerksomhet, sier Petter Eide. 

Han mener at filmen reiser spørsmål om det er situasjoner knyttet til selvmord hvor familier kan komme til et punkt hvor de må akseptere det som skjer.

– Skal vi som samfunn akseptere at et menneske ønsker å gjennomføre et selvmord? Eller skal vi sette alle kluter til for å prøve å forhindre det? spør styrelederen.

Styrelederen i LEVE minner om avvergingsplikten: En plikt alle i Norge har til å hjelpe personer når det er fare for liv og helse.

– Et vondt sår jeg aldri blir ferdig med

– Det er et krevende etisk spørsmål. Men slik jeg forstår det, har Wilde brukt mange år og hatt mye dialog med helsevesenet for å finne løsninger for søsteren, sier Petter Eide. 

Ifølge han er det bare rundt halvparten som søker hjelp for sine selvmordstanker, mens den andre halvparten ikke gjør det.

Angående påstanden om smitteeffekt sier han at LEVE anerkjenner den problemstillingen, men at det ikke er et argument for å ikke vise filmen.

– Større åpenhet vil føre til at de etterlatte kan få en bedre sorgprosess. Åpenhet vil også kunne sette forebygging på den politiske agendaen. For i Norge har selvmord lenge vært noe tabubelagt som må feies under teppet. 

Regissøren svarer

Sigve Endresen, som har regissert «Søstre elsker evig», svarer slik om diskusjonen til TV 2:

– Når man bryter med gamle dogmer og tabuer må man regne med debatt. De fleste anmelderene har berømmet filmens åpenhet og etiske kompass, skriver Endresen i en epost.

Han presiserer at dette ikke er en informasjonsfilm om selvmordsforebygging, men «bare én av 650 forskjellige historier bak selvmordsstatistikken». 

– Men vi tror at en dokumentarfilm, selv om den ikke nødvendigvis er politisk korrekt i Helsedirektoratet, likevel kan skape oppmerksomhet om et stort samfunnsproblem. Det er kanskje farligere på sikt å fortie dette enn å snakke om det, skriver regissøren. Han mener at filmen ikke romantiserer selvmord, men at den viser hvor tøft det er for de etterlatte.

Livet som må gå videre

Wilde Siem har vært redd for hvordan filmen oppleves for folk med Marins sykdomsbilde eller -tilstand, men at responsen har betrygget henne.

– Mange sier at jeg har satt ord på noe folk har skammet seg over. Ikke bare skam som de syke har kjent på, men også skam de pårørende har kjent på.

Mens Marin levde, diskuterte de hvordan det ville vært om opptakene en dag ble vist for utenforstående. Da skal Marin ha sagt at det ville føles fint om det vonde kunne snus om til noe positivt for andre.

– Jeg tror hun hadde vært veldig rørt av responsen, sier Wilde.

I Marins siste fase av livet hadde Wilde en tanke om at også hennes liv ville være «litt sånn ferdig». Derfor begynte hun å gå til psykolog mens Marin ennå levde.

Av psykologen har Wilde lært å prioritere seg selv og å leve livet sitt til det fulle – og ikke føle skyld over å ha det bra uten Marin.

– Jeg er i sorg fortsatt. Noen dager er veldig tunge og noen dager er skikkelig fine. Og det får jeg liksom lov til å føle på. Det føles veldig fint, sier Wilde.