Fiskeriminister Per Sandberg sier at leverings- og aktivitetspliktene knyttet til 49 torsketrål-konsesjoner er verd null kroner. For lokalsamfunnene langs kysten er fisken ekstremt verdifull og gir mulighet for stadig økende verdiskapning.
I kjølvannet av at pliktkommisjonen la frem sin rapport i fjor har fiskeriminister Per Sandberg foreslått at 20 prosent av de pliktbelagte torskekvotene skal leveres tilbake til kystsamfunnene i Nord-Norge. For bortfallet av de resterende kvotene skal berørte kystsamfunn få en kompensasjon på 100 millioner kroner.
Mange synes kanskje at dette høres ut som mye penger. Men de 49 kvotene det er snakk om har en verdi på 4,9 milliarder kroner, om man skal tro forsker Edgar Henriksen ved Nofima. I forhold til dette er ikke 100 millioner kroner en gang ”fjottpenger”.
Disse kvotene ble i sin tid gitt fra den lokale flåten til trålere for at de skulle sikre leveranser også utenom vinterfisket. Slik skulle det bli lettere å oppnå helårlig sysselsetting i landanleggene. Trålrederiene har imidlertid ikke vært særlig opptatt av å overholde disse pliktene. Etterhvert som man erkjente at pliktsystemet fungerte dårlig, ble det lempet på pliktene. Ifølge fiskeriministeren ble det i fjor bare levert 1,9 prosent av fisken fra de 49 trålkvotene til de lokalsamfunnene som i sin tid ga dem kvotene.
Pliktsystemet er derfor historien om et politisk eksperiment som har havarert fullstendig. Det er i beste fall tvilsomt om det er rett å gjøre som fiskeriministeren foreslår, nemlig å levere tilbake bare 20 % av kvotene til de samfunnene som ga fra seg 100 %i bytte mot faste og forutsigbare landinger gjennom hele året.
Tallenes tale er nemlig klar: For hver fisker som jobber i kystflåten og levere fersk fisk på kaia lokalt skapes det rundt 4,5 årsverk på land. Fisk som fryses ombord i en tråler og sendes til utlandet for bearbeiding gir langt lavere verdiskapning. Hvis fiskeriministeren vil øke verdiskapningen basert på den nordnorske torsken, så er det klokeste han gjør å la kystflåten bringe den fersk til land.
Da Fiskeriministeren nylig besøkte Svolvær ga han følgende analyse som bakgrunn for sine valg (sitert i Lofotposten):
”Fra man begynte med pliktene har alt bare gått nedover.”
”Å fjerne disse pliktene vil gi et betydelig løft for landsdelen.”
Ministerens analyse av virkeligheten i denne landsdelen er dessverre like banal som hans forslag til løsning på plikt-floken. Her er hva rapporten Indeks Nordland sier om den økonomiske situasjonen i landsdelen akkurat nå:
- Lønnsomheter i bedrifter i Nordland er blant den høyeste i landet. Snittet i Nordland var på 9,4 % mens landsgjennomsnittet var 6,1 %.
- Alle regioner i Nordland har en verdiskapning per omsatt krone som er lik eller høyere enn landsgjennomsnittet.
- Omsetningen i bedrifter i Nordland var i 2016 på 200 milliarder kroner. Dette var en økning på 4,4 % fra 2015. Veksten i Nordland har ligget over landsgjennomsnittet i fem år etter 2011.
- Nordland er lite påvirket av lavkonjunktur som følger petroleumsnæringen.
- Eksportverdien på varer fra Nordland var på 25,2 milliarder kroner i 2016. Dette er det høyeste nivået som har vært registrert.
- Eksportveksten i Nordland var på 9 % fra 2015 til 2016. Sjømateksporten er den viktigste drivkraften i eksportutviklingen i Nordland, med en vekst på 30 % fra 2015 til 2016.
- Arbeidsledigheten er rekordlav (2,3%) og faktisk lavere enn landsgjennomsnittet (2,8%).
Listen kunne vært mye lengre. Konklusjonen til økonomen Erlend Bullvåg som utarbeider Indeks Nordland er derfor slik: ”Rikdommen skapes i nord.” Vekstutsiktene for landsdelen i 2017 er også betydelig høyere enn landsgjennomsnittet.
Fiskeriministeren gjør her den samme tabben som statsminister Erna Solberg gjorde tidligere, da hun omtalte Lofoten som en region som pregs av fraflytting. Nord-Norge er imidlertid veksthuset i den norske økonomien. Skal man som politiker skape vekst må man tilføre denne regionen ressurser i stedet for å ta dem bort. Det betyr i så fall å la mye mer enn 20 prosent av 49 trålkonsesjoner bli igjen i denne landsdelen.
Venstre i Vestvågøy håper at fiskeriministeren er oppriktig i sitt ønske om å forvalte folkets eiendom til folkets beste. Dette innebærer å sende fisken der den gir høyest verdiskapning for oss som eier fisken. De fiskerike regionene i Nordland beviser at verdiskapningen på fiskeråstoffet her er høyt. Kanskje er dette akkurat fordi fisken landes med små fartøy, i små kvanta, fersk og med prima kvalitet.
Vi håper at regjering og Storting ser hvilket fantastisk potensial for verdiskapning det vil gi om landsdelen får tilbake alle de 49 trålkonsesjonene og ikke bare en liten andel av dem.
Rolf G. Zimmermann
Fiskeri- og siviløkonom
Tlf. 950 59 648