nyhetsredaktør i VGs samarbeidsavis iTromsø
«Håvard Lilleheie».
Deltageren kaster ut et forslag til hvem denne Håvard kan være. Han som har vært med i tre av filmene, basert på ti litterære verker skrevet av en forfatter med de samme initialene som kunstig intelligens. Verker om deres opplevelser i en stor by. De to skikkelsene har etternavnene Pettersen og Erlandsen.
«Knoll og tott» er neste svar. Han lurer på om vi skal reise til Marienlyst. Så går det fort. Han endrer mening.
«Det er Pelle og Proffen. Jeg får noen hint skjønner du. Fra noen folk på Messenger», sier han.
Helt greit, synes programleder Viggo Valle. At mannen ikke aner hvem Håvard Bakke er, eller at det ikke ringer noen bjeller når han hører noen av hintene i retning mot Oslo S, er liksom ikke så farlig. At han ikke klarer å tenke at IA kan bli AI, og at de ti litterære verkene er skrevet av Ingvar Ambjørnsen, eller at det ikke bare handler om å vinne, men også å lage god radio, er kanskje greit for Viggo.
Men det er ikke greit for meg. Hele denne scenen som utspilte seg under første episode av årets påskelabyrint, vitner om at den siste sesongen ikke kom et minutt for tidlig. For folk klarer ikke å la være å jukse. Hans, Inger, Kåre og Hjørdis klarer altså å gjøre seg til lurendreiere og fullstendig idioter på riksdekkende radio, for i beste fall å vinne et reisegavekort. Kanskje en T-skjorte.
Det gjør meg rasende.
Det gir meg øregangsår og tinnitus i hjernen å høre på folk som haler ut tiden fordi de venter på ti hjelpende hender som kommer inn alle veier fra hele landet. Og jeg river av meg store hårballer ved tanken på at folk som ikke vet at Kalle Anka er det svenske navnet på Donald Duck ringer inn for å delta.
At mange av de som har meldt seg på ikke virker overhodet interesserte i å lytte til de ulike ledetrådene Viggo har jobbet steinhardt med å lage og som i takt med googlingen stadig har blitt mer og mer intrikate.
Det virker ikke som de setter pris på den store detaljrikdommen i hvert eneste spørsmål og måten han klarer å vikle sammen fortid, nåtid og en og annen Beatles-låt sømløst sammen. For jeg hører tasting og atter tasting.
De vil bare på radio. De vil bare vinne. De jukser. De lurer. De googler. Ja, de bruker sikkert til og med Bing. De får tips på Messenger og SMS og gode råd fra søstera til broren til Hans på Gol. De deltar ikke.
Viggo prøver fortvilt å veilede dem i riktig retning uten å ødelegge for mye, og etter hvert som tiden går blir han bare mer og mer irritert i stemmen. Og sikkert også trist. For dette skal være et program for dem som lar seg pirre og glede av quiz og trivia. Jeg elsker konkurranser. Jeg elsker kollektiv lytting- og TV-titting. Men for å kunne gjennomføre dette trenger man regler – og de må overholdes.
Man sitter ikke oppe med telefonen og Googler «Hvem spilte James Bond i «Dr. No» når familien er samlet rundt Trivial Pursuit. Og Aksel Lund Svindal sier ikke til Bjørn Einar Romøren at han kan be Pølsa om hjelp til å bære en sandpose i «Mesternes mester».
Å jukse som deltager i «Påskelabyrinten» provoserer meg så mye at jeg nesten drar en parallell til en viss fyr de færreste ønsker å sammenligne seg med som tok imot 30 sølvpenger. Det er som å ikke bry seg om det er påskekyllingen som har kommet med eggene.
Det er som å si at det er «like lettvint å ta med seg fire flasker vin som en vindunk» i sekken. Eller spise klementiner som epler. Ja, det er som å ta Freias palmeolje-påskeegg og putte dem hele inn i munnen og tygge over og svelge. Eller si at Kenneth Branagh gjør en bedre Poirot enn David Suchet.
Så ille er det.
Men forstå meg rett. Dette er hat som kommer ut av kjærlighet. For jeg elsker Påskelabyrinten.
Siden 1986 har Viggo Valle skapt en helt fantastisk samlende påsketradisjon og jeg har lyttet med beundring til hvordan han sømløst har klart å få en hel befolkning til å dra på en mental påskeferie de bare kunne ha drømt om. Og nå går han av med pensjon.
Det krever enorme mengder kunnskap og nennsomt arbeid å skulle klare å sette sammen en spørrereise spekket med faktaopplysninger fra alle kategorier og ikke minst utallige musikkreferanser i løpet av 55 minutter på en forståelig, tydelig og svært pedagogisk måte.
Hvor han ved hjelp av gjennomtenkte hint og verdens beste reiseguide hjelper skattejegeren å resonnere seg fram til at Nefertiti-bysten står i Neues Museum i bydelen Mitte i Berlin og ikke i Kairo. Kanskje går man et sidespor via andre verdenskrig eller bibelhistorien for å komme til målet.
Derfor gjør det meg så sint at folk ikke kan ta dette på alvor. De prøver å kødde med stedet i hjertet mitt hvor Viggo Valle og Påskelabyrinten bor.
Med minnet om påskefrokostene hvor «Kor skal vi reis hen?» er lydsporet og alle i familien må hysjes på fordi vi krangler om hvem som har riktig svar. Lyden av en verden som var litt større enn den jeg kjente til, og som gjorde at påsken ble mer enn de forferdelige skiturene til dødskjedelige Tønsvika hvorav Kvikk Lunsj-eting var eneste høydepunkt.
Viggo har gitt meg følelsen av å stå midt på et torg i Cape Town med en tom ryggsekk og ta Tomm Kristiansen i hånden, enda man sitter i en ørelappstol på hytta. Han tar deg med videre.
Til Paddington Station hvor en bamse med blå duffle coat møter oss med et marmeladesmørbrød. Til Times Square hvor vikingen synger og sikkert også et eller annet hotell John Irving hadde skrevet om.
«Påskelabyrinten» har sin siste episode på lørdag. Kan vi ikke alle være enige om at vi skal gi Viggo en avslutning han bare kunne ha drømt om? En finale hvor man ikke bruker Google, Bing eller broren til Hans på Gol som melder på Messenger.
Men en finale hvor finalistene svett må dra «Hvem Hva Hvor» fram hvis de skal jukse og heller kan spørre hviskende til svigerfar om Papillon faktisk er en fransk hunderase.
Det fortjener han nemlig. Han fortjener å forstå hvor mye de utallige timene med innviklede reisemål har vært satt pris på i snart 40 år og hvor mye det har betydd for så mange. Hvor mye glede det har skapt og ikke minst reisetrang.
Jeg er helt sikker på at det er mange reisebyråer der ut som har Viggo å takke for utallige uortodokse ferie med utreise fra Norge opp gjennom årene.
Lykke til på reisen videre, Viggo.