Millimeter for millimeter har vi akseptert fortellingen om et utsatt «oss» og et truende «dem»

Noen ganger flyttes verdens tankesett og politikk «flere kilometer» over natten; av rystende hendelser, konflikter, presidentvalg og dramatiske katastrofer. Men stort sett forskyves verden millimeter for millimeter. Det gjør det vanskeligere å oppdage når våre egne holdninger også har blitt millimeterforskjøvet over tid, og vi til slutt ender opp med å la egne grunnleggende grenser bli diffuse.

De ureturnerbares uke

Det har vært en tankevekkende uke. Politiet i Oslo har valgt å etterforske og sikte biskop emeritus Gunnar Stålsett for å ha ansatt en ureturnerbar asylsøker i en deltidsstilling. Han risikerer 45 dager i fengsel når han møter i retten fem dager før jul.

Regjeringen har lovet i sin felles plattform fra Granavollen i januar, at situasjonen for de eldre, ureturnerbare skal bedres. Torsdag formiddag ble denne endringen lagt på is. Venstre og KrF får enn så lenge ingen gjennomslag innad i regjeringen på dette feltet. SV og Sp sto alene om å stemme for å utrede arbeidstillatelse for ureturnerbare.

Viste var alene i front

I kampen for de ureturnerbare har Arne Viste lenge stått alene – og har vært i front. Mange av oss som var til stede i Oslo domkirke torsdag kveld da han mottok Vårt Lands Petter Dass-pris, kjente på dette: Følelsen av at verden hadde forandret seg til et dårligere sted, at Norge hadde blitt et annerledes samfunn, uten at vi helt hadde merket det. Og uten at vi hadde protestert særlig høylydt. Vi ble imponert over Arne Vistes mot og utholdenhet og hans stillferdige kamp. Samtidig kjente flere på en flau smak i munnen. For kunne vi ha gjort det samme som ham, stått i retten for å endre loven for de ureturnebare – eller som Gunnar Stålsett, for den saks skyld?

På flukt

Det Arne Viste gjorde i sin takketale, var lavmælt og rolig å formidle et menneskesyn som snur opp ned på det vi får servert i opphetede innvandringsdebatter.

«Det er bare 50-60 millioner flyktninger i verden, det er egentlig ikke veldig mange. Det er faktisk bare én prosent av verdens befolkning som er på flukt. De fleste av disse har ikke hatt noe valg. Hvis vi er 100 mennesker som tar ansvar og hjelper én, så har vi faktisk løst verdens flyktningproblem», sa Arne Viste. I hans regnestykke anslår han at Norge burde ta i mot 50.000 flyktninger. Det ville utgjøre én prosent av vår befolkning.

Stråmenn og kongen

Et slikt perspektiv blir raskt slått ned i den norske innvandringsdebatten der våre politiske partier slåss om å være strengest i klassen. Med stråmannsargumentasjon, snevre generaliseringer og overdrivelser skal kampen føres.

Da kong Harald i 2016 uttalte seg om flyktningtilstrømmingen over Middelhavet, fikk han ros for å være folkelig.

«Vi kan ikke ta imot hele Afrika, det går ikke», sa han, og alle nikket.

Selvsagt kan vi ikke ta imot hele Afrikas befolkning på 1 milliard, men har det noen gang vært en aktuell problemstilling?

Ordene vi bruker, former tankesettet vårt. Når politikere slenger om seg med utsagn som at «de oversvømmer parkene våre», at vi står overfor en «snikislamisering» og at «de skal ikke belønnes med rettigheter», gjør det noe med holdningene våre til «de andre».

Søskenbarn med muslimene

Den konservativt kristne Viste sier at muslimer er hans søskenbarn, han kaller menneskene han kjemper for rettighetene til for medmennesker, arbeidstakere og «ureturnerbare». I Stortinget torsdag blir gruppen omtalt som «papirløse» og «ubegrunnede asylsøkere». Og i kommentarfeltene blir ordene oversatt til «snyltere», «kakkelakker» og «avskum».

Det politiske sentrum har flyttet seg til høyre med et Frp i posisjon sammen med de svekkede sentrumskamerater, Venstre og KrF. Retorisk har høyre-forflytningen vært markant og virket polariserende. Flere av Fremskrittspartiets politikere er i særstilling når det gjelder å etablere og befeste et trusselbilde der innvandrere representerer noe annet, noe farlig, noe som truer våre verdier. Muslimske menn fremstilles som fordekte IS-soldater. Kvinner i hijab er undertrykt. Og ureturnerbare asylsøkere har ifølge Frps innvandringspolitiske talsperson, Jon Helgheim «stort sett satt seg i den situasjonen selv».

Vi er svake på fakta

Den svenske, nå avdøde, statistikeren og forskeren Hans Rosling viser i sin bok Factfulness hvordan vårt tankesett gjør oss dårlige til å forstå og tolke fakta. Vi trekkes mot raske konklusjoner, tolker basert på fordommer og tror verdens utvikling er skjebnebestemt. Vi legger mer merke til det ekstreme enn det vanlige og styres av frykt, heller enn rasjonalitet.

Og vi legger ikke merke til gradvise forbedringer. Rosling har overbevisende fakta på at millimeterforflytningene heldigvis går i riktig retning i verden.

Aksept for det ekstreme

Men går millimeterforflytningene i vår felles offentlige samtale og bevissthet i riktig retning? Det er jeg ikke like trygg på. Da vi fikk lese terroristen Anders Behring Breiviks såkalte manifest som han publiserte 22. juli i 2011, grøsset vi. Hans konspiratoriske og hatefulle omtale av et flerkulturelt samfunn, ble avvist av en samlet befolkning.

I vinter gjennomførte NRK Satiriks et forsøk. De sendte bruddstykker av Breiviks manifest som leserinnlegg til flere aviser. Dagen og Fædrelandsvennen trykket innleggene. Også Resett ble lurt av satireredaksjonen til NRK, som hadde opprettet en falsk profil og sendt inn terroristens utsagn fra manifestet som innlegg i Resetts kommentarfelt. 39 av kommentarene sklei rett igjennom det forhåndsmodererte kommentarfeltet.

Anne Grethe Preus sang «Av og til er en millimeter nok». I Domkirken viste Arne Viste frem hvor grensen går, og den er forlengst passert.

LES MER:

Veslemøy Østrem: «Akkurat nå utvikler vi fremtidens beslutningstakere i form av selvlærende datamaskiner. De blir minst like rasistiske og diskriminerende som oss»

[ Intervju med Arne Viste: – Jeg opplever at de fleste ikke-troende har et like godt hjerte som troende ]

[ Intervju med Gunnar Stålsett: – Et amnesti for denne gruppen kan hindre at liv går tapt i lovens navn ]